Verdidebatt

Nei, Hanukkah er ikke "jødisk jul"

På denne tiden av året blir det ofte - og feilaktig - sagt at den mindre jødiske høytiden Chanukah tilsvarer jul. Likhetene er knapt nok overfladiske. Likevel er bakgrunnen for den jødiske høytiden stadig mer aktuell.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vi blir ikke en gang enige om hvordan det staves med latinske bokstaver: begynner det med "ch" eller "h" eller kanskje "kh"? Skal det være en eller to k'er midt i ordet? Er det noe vits i å ha med "h'en" helt til slutt? Det er til og med variasjon i den hebraiske stavemåten, men vi satser friskt i dag på חנוכה‎, som jeg transkriberer som hanukkah for anledningen. (Se for øvrig DMTs utmerkede forklaring)

Det er en høytid – av de mindre i den hebraiske kalenderen – for å minnes en godt dokumentert historisk begivenhet: i 167 f.v.t. der en vedvarende konflikt mellom hellenister og tradisjonister eskalerte dit hen at Antiokus IV forbød sentrale jødiske skikker, innsatte en statue av Zevs i tempelet, og ofret svin der. Et medlem av prestestammen, Matityahu, ble så opprørt at han tok livet av en jøde som tilbød seg å gjennomføre offeret til Zevs, og så også tjenestemannen som hadde beordret det. Krig brøt ut og Matityahu døde kort etter. Hans sønn Yehuda tok over, og slik ble makabeerne til. Makabeerne vant krigen og det selevkidiske riket tillot begrenset jødisk selvråderett, og da spesielt over jødiske religiøse skikker. Da makabeerne gjeninnviet tempelet, varte det lille de hadde av egnet (kosher) olivenolje i hele åtte dager, lenge nok til at de fikk laget mer. Dette er i ettertid betegnet som et tegn fra oven, og derfor tennes åtte lys til hanukkah.

Så begynner uenighetene.

Det er mange å velge av, men den som kanskje er mest relevant er denne: hvor mye skal en minoritet (som jødene i Judea) innrette seg etter kulturelle normer til den herskende majoritet (det selevkidiske riket med sete i Antioka)? Hva skal være universelt i et samfunn og hva skal være undergrupper få råde over selv.

En svært skarp polemikk ble publisert i Slate fra den svært skriveføre (og nå avdøde) sinna-ateisten Christopher Hitchens. Rabbineren James Ponet problematiserer også det hele (på en mer konstruktiv måte) også i Slate og på NPR On the Media.

Ponet vektlegger at den makabeiske krigen også var en borgerkrig, den satte "helleniserte" jøder mot makabeerne, og det ble blodig. Han stiller spørsmålet: var det nødvendig å være så militant, så uforsonlig, så fanatisk, som de historiske makabeerne var? Hvor mye selvråderett var nødvendig for at jødene skulle få beholde sin egenart?

De historiske kildene forteller ikke nok til at Ponet egentlig kan si noe med sikkerhet. På den tiden var det bare pragmatisk maktpolitikk som gjaldt, ispedd småligheter fra uegnede herskere.

Dette er en motsetning som lenge har gjort seg gjelden også i Norge: høvdinger og småkonger mot det norske riket; kristendommen først som mindretallsreligion og etter hvert som dominerende; norsk egenart mot nordisk enhet; de såkalte "dissenter" religionene som kunne tåles og måtte etter hvert aksepteres som likeverdige. Og i våre dager med at vi har et stadig større mangfold etniske og religiøse minoriteter med skikker og oppfatninger som harmoniserer i varierende grad med de mest utbredte normene i samfunnet.

Hitchens får seg på forunderlig vis til å karakterisere hellenistisk kultur som høyverdig og jødisk kultur som bakstreversk i sin fremstilling, altså at det universale på et vis var overlegent det etniske. Men så enkelt er det ikke, og vi lever i dag i godt opplyste samfunn som nyter godt av arven fra begge.

I sitt intervju formidler Ponet den tanken at vi kan ha mange tanker i hodet samtidig, at det i hver av oss finnes impulser til å beskytte stammen, men også til å slutte oss til et større fellesskap.

Begge gir nok å diskutere rundt et middagsbord om det blir kjedelig.

Men jeg sitter likevel igjen med at det var to begivenheter som var avgjørende for denne historien:

Først, at Antiokus IV ønsket å gjøre slutt på motsetningene ved å legge ned motparten, altså ved å forby avgjørende deler av jødedommen og desekrere tempelet. Om Antiokus hadde latt konflikten gå sin gang, ville det ikke eskalert, i hvert fall ikke så fort.

For det andre, at Matityahu gikk til det drastiske skritt å myrde dem som gjennomføre Antiokus hadde befalt. Da var det ingen vei tilbake, og historikere trekker en linje mellom dette opprøret og ødeleggelsen av Jerusalem over 200 år senere.

Slik jeg ser det, gjorde Antiokus en åpenbar feil, i det han undervurderte jødenes vilje om å beholde sin egenart. Å regjere over mangfold innebærer stor toleranse for mangfoldet og en varsom tilnærming til konfliktene.

Matityahu startet en krig. Den førte frem, i hvert fall på kort sikt, men det kostet menneskeliv og satte i sving mekanismer som ble svært problematiske på sikt.

Det vi feirer er imidlertid ikke en militær seier, men det svært så fredelige etterspillet: oppgaven å gjeninnvie det ødelagte, gjøre igjen hellig det som var vanæret. Det dreier seg om noe så enkelt og vakkert som olivenolje; som lager et beskjedent lys. Et håp om at det fikk brenne uforstyrret videre.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt