En utstrakt hånd

Fordi vi naturlig identifiserer oss inn i mindre grupper, er det fort gjort å ekskludere grupperinger man av en eller annen grunn ikke liker eller føler seg komfortabel med. Dette er naturlig og kan i mange tilfeller være hensiktsmessig, men i dagens polariserte politiske klima kan dette også skape ekkokamre som kan ødelegge vennskap og rive familier i fra hverandre.

Den engelske homofile ateisten Douglas Murray, har skrevet en bok med tittelen "The Madness of Crowds" som handler om kjønn, rase og identitet. Der snakker han mye om nettopp denne trangen til å gruppere, og om hatet mange føler for de som ikke er i ens egen(e) gruppe definert etter kulturmarxistisk identitetsteori. Han skriver også at det i dag er vanskelig å kunne bli glemt om man gjør eller sier noe som oppfattes som galt av de politisk korrekte portvokterne. "Tiden leger alle sår" het det tidligere, men nå blir saker liggende evig på vent, for plutselig å bli trukket frem igjen om noen synes det passer. Dette er spesielt godt synlig i politikk og sosiale medier.

Det finnes en underlig vilje til å lage nye lover for hva man skal kunne si og ikke, men hvem stoler vi egentlig nok på, til at vi ønsker at de skal lovfeste hva vi skal få lov til å si eller mene? Det er ikke bra om upopulære meninger fjernes fra offentligheten uten at vi engang vet at de eksisterer. Ofte er det nettopp uenighet og en konstruktiv debatt som finner en god løsning på et problem.

Romjulen er en tid for refleksjon og ettertanke, og jeg vil oppfordre alle til å tenke på hvilke briller de ser verden og sine nærmeste gjennom. Hvorfor ikke benytte anledningen til å ta en hyggelig prat med noen du vet mener noe annet enn du selv gjør om et kontroversielt tema? 

Vitenskapen er drevet av fakta; dog er ikke alt som ansees å være fakta nødvendigvis ærlig og redelig innsamlet — eller det kan være at det som fremlegges er basert på feilaktige opplysninger en trodde var korrekte. Det vi er sikre på at er riktig i dag, kan fort vise seg å være feil — men det er vanskelig å finne det ut om en ikke har noe, eller noen, å sammenligne med.

Noen av de viktigste sakene i dag mener jeg er Den store befolkningsutskiftningen og kulturmarxistisk identitetspolitikk. Disse er for viktige til at én eller flere sider skal hindres i å komme med sitt syn på hvorfor og hvordan disse problemene bør løses. 

Jeg vil derfor komme med en oppfordring til f.eks. de som synes vi skal fortsette med fremmedkulturell innvandring; ta en kaffe med en venn eller bekjent som vil ha en mer restriktiv innvandringspolitikk, og lytt til hva han eller hun sier. Samtidig vil jeg oppfordre innvandringsrealister som forundrer seg over venner og familiemedlemmer som ikke anerkjenner de demografiske endringer som pågår — eller som mener at FrP er rasistisk; slå av en prat. Vær diplomatiske, lytt til deres bekymringer, og prøv å forstå hva deres motivasjon er.

Romjulen er tiden for å rekke ut en utstrakt hånd.