Torgeir Tønnesen

55

Nyliberalismen og privatisering gjør de fleste fattigere, - samme hva Solberg sier

Lederlønninger fortsetter opp, rå kapitalisme og markedskrefter herjer, og lovverket er tannløst. Det vi har bygget opp gjennom 150 år rives ned, og underklassen og de eiendomsløse gjenoppstår. Regjeringen under Erna Solberg er åpen om sin nyliberalisme.

Publisert: 29. des 2019

 De fleste begynner å forstå innholdet i nyliberalisme, men samtidig kjenner de på en uro og klam følelse, når begrepet blir nevnt i disse dager. Nyliberalismen mangler fullstendig både sjarm og mening. Tydeligvis er privatisering, konkurranse, anbudsutlysing, rasjonalisering, nedpressing av priser og lønninger blitt åpenbart for de fleste, hva det innebærer. Men ikke uten både fortvilelse og forvirring.

Stadig flere eksperter og dyre administratorer, preget av nyliberalisme, styrer oss, - men til bedre eller verre levekår? Mantraet til politikerne er at alt skal bli billigere og bedre, og mer effektivt. «bedre for brukerne» «flere valgmuligheter» «vekst, vekst, vekst»

Så spørs det? Lykkes prosjektet til politikerne? Har vi alle fått bedre råd og bedre offentlig tilbud? Bedre tjenester, bedre velferd? Har vi fått et mer likestilt samfunn? Utjevning av klasse skiller? Bedre boliger, skoler og helsevesen? En hverdag med mindre stress og mindre forpliktelser? Enklere og forbedrede levekår? Et lykkeligere og mer tilfreds folk? Bedre veier, kommunikasjon, stabile tog og billigere ferger?

Ronald Reagan og Margareth Thatcher.

Begrepet nyliberalisme ble vanligere og oppstod i perioden da Ronald Reagan og Margareth Thatcher var Statsledere i henholdsvis USA og Storbritannia på 1980 tallet. De var sterke anti-kommunister, det med rette antagelig. Som statsledere, så Thatcher og Reagan det som sin oppgave og overbevise verden om Sovjets og kommunismens fiasko, særlig på den mislykkede økonomiske og finansielle siden i statsapparatet, i de kommunistiske landene. Kapitalismen skulle nå gå et steg videre og fornyes, mente de.

Nyliberalistene forfektet nå, at vestlige land skulle legge vekk all statsstyring i foretak og bedrifter. Staten skulle helt ut av all næringsvirksomhet, og privatiseringen av tjenester og velferd, samferdsel, skole, helse og samferdsel skulle begynne. Nyliberalistiske ideologer og økonomer fikk oppdraget å utforme politikken. Bankene skulle få større frihet og virkeområde. Postbanker og småbanker skulle vekk. Sparing ble gammeldags. Nå skulle det «investeres» og «alle mann på børsen», og småfolk skulle være med på den økonomiske festen. Bonanzaens tidsalder.

Supervekst skulle gjøre alle rike. Staten kom i mindretall som bedriftseiere, og nye eiere kom inn. Statoil og Televerket, NSB og posten blir modernisert og halvprivatisert, i hvert fall administrativt. Åpne prosesser blir erstattet av lukkede rom og lukkede lederskapsstrukturer. Lederne får juridisk hjemmel til å bestemme sine egne lønninger, - superlønninger, fallskjermer og pensjonsavtaler i mangemillionersklassen. Norge skulle få «konkurransedyktige ledere», - hva det nå måtte bety. Gamle koner ble sagt opp som vaskedamer på skoler og legekontor, og erstattet av «effektive» vaskebyrå, små og uoversiktlige, men billige. Statlige foretak, bedrifter og aktører drives fra nå av «utfra markedsmessige premisser. «Produktet» skal prises og konkurranseutsettes. Administrasjonen profesjonaliseres. Polarisering og klasseskille begynner å merkes. En ny overbygning i samfunnet.

På basisnivået kommer utenlandsk arbeidskraft inn og utkonkurrerer norske manuelle yrker. Norsk ungdom forsvinner fra tømrer, bygg og anlegg, og hotell og servitør. Statlige selskap slukes av det private marked bankens, børsens og investorers hjelp. 

Hva med resultatet? Min påstand er at nyliberalismen forandrer samfunnet -, men ikke til det bedre. Vi klarer ikke henge med på utviklingen, noen av oss. Hvor mye penger og ressurser og sosial status vi har, avgjør om vi bryr oss med problemstillingen. Mange er ikke på trygge og sikre på arbeidsplassen sin lenger, - nedbygging, oppsigelser, sammenslåinger og omstrukturering. 

Hvor er de trygge rutiner, trygge og stabile oppgaver og en trygg fremtid i yrkeslivet? Hvor er min plass i samfunnet og i byen?

Hvorfor denne usikkerheten? Kommuner slås sammen. Fylker forsvinner og blir til ett stort nytt. Borgerne er like usikre på bypolitikk - som på distriktspolitikk. Boligpriser stiger til det uoverkommelige, boligformer og infrastruktur endres, familiemønster erstattes av kollektivkultur, bilen avvikles som fremkomstmiddel, bolig- og bildeling blir vanligere, sentralisering og by-fortetting. Det er store endringer i skolevesen og helsevesen. Dette er det mange som spør seg selv, i disse dager, tror jeg, særlig blant de unge. Hvor skal jeg bo, og hva skal jeg gjøre? Men de gamle, og pensjonister er heller ikke trygge. Finnes det plass for meg på sykehjemmet? Klarer jeg fylle ut NAV skjemaer og betale regningene digitalt? Hvem skal hjelpe meg?

6 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3815 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
16 dager siden / 1244 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
22 dager siden / 898 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
14 dager siden / 850 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
14 dager siden / 646 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 579 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
26 dager siden / 571 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere