Verdidebatt

Juleangst og julelettelse

Pust inn, pust ut. Det er over for denne gang.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I mange år fikk jeg angstsymptomer når jeg kjente lukten av klementiner. Når de første klementinene ble skrelt og duften spredte seg på lesesalen, snørte brystet seg sammen. Jeg skjønte ganske fort at det var julen jeg var redd for. Det var startskuddet for maraton-distansen som lå foran. På barne-tv ble det telt ubønnhørlig ned. 24, 23, 22, … 4, 3, 2 dager igjen. Julekalendere som var ment å skape hygge, opplevdes truende, som tikkende bomber.

Julestress

Nå tror du kanskje jeg hadde traumatiske opplevelser knyttet til julen da jeg var barn, men slik er det ikke. Tvert imot skapte foreldrene mine en varm, raus og glad jul for oss barna. Det luktet granbar i huset, det ble bakt julekaker og laget julepynt. Vi manglet ingenting. Ingen ble fulle og uforutsigbare.

Juleangsten min stammet ikke fra barndommen. Den oppsto da jeg selv fikk barn. Jeg kunne grue meg til jul hele høstsemesteret. Da barna var små og vi begge var studenter, var førjulstida sammenfallende med hjemmeeksamener, omgangssyke og ørebetennelser. Samtidig skulle vi få til en jul som svarte til barnas, og våre egne, forventninger.

Utbredt juleangst

Det ble ikke bedre da vi begynte å jobbe. Når mor er prest og far er prest, er det høysesong på jobben før jul. Fortsatt fant noro-viruset det opportunt å komme på besøk i adventstida. Huset så bombet ut, for selvsagt skulle vi ha juleverksted og pepperkakebaking. Da julen ringte inn julaften kl 17, og middagen skulle vært på bordet, hadde vi bare så vidt fått av oss prestekjolene i hver vår kirke.

Årene på sykehuset har lært meg at juleangst er temmelig utbredt. Den kan starte tidlig på høsten, men strekker seg alltid til når desember kommer. Noen tema går igjen. I tillegg til forventningspresset mange kjenner på, blir sorgen tyngre, ensomheten vondere, og relasjonene mer utsatte i denne tida. Det finnes ingen trøst. I alle fall ingen annen enn dette at det går over. Ikke alt går over, selvsagt, men julen går over.

Også presten gruer seg

Til tross for mitt objektivt sett privilegerte liv, kan jeg kjenne igjen både det ene og det andre av det som mennesker kommer til kontoret mitt for å snakke om i desember. Og hadde de spurt, ville de fått vite at også presten kan grue seg til jul. Hvor enkelt er det egentlig å finne nye og meningsfylte innfallsvinkler til juleevangeliet hvert år? Som skal være passe originalt, passe tradisjonelt og gi en ny tanke eller to som har relevans for livet? Det er ikke noe vi bare rister ut av ermet, nei.

Det skal merkes at vi lever, men i jula synes jeg, og mange med meg, at det kan merkes litt for godt. En svensk undersøkelse fra 2018 viste at julaften var den dagen i året med høyest risiko for å få hjerteinfarkt. Tilfeldig? Neppe. Hjemme har jeg et skilt som alltid kommer opp i god tid før jul: «Holidays bringing out the best in family dysfunction. (Høytider får frem det ypperste av dysfunksjon i familien). Det er mye trøst i galgenhumor.

Over for denne gang

Én julaften husker jeg særlig godt. Barna var blitt store nok til å være litt alene. Middagen var spist, gavene åpnet og julekakene var kommet på bordet. Min kjære og jeg gikk ut i vinternatten med hunden. Det var stille. Det var snø i lufta. Barna var glade, fornøyde med sin julaften, og for meg var det et langt år til neste gang. Det er dette jeg husker: Lettelsen. Jeg husker hvordan jeg trakk pusten inn og slapp den sakte ut, og tenkte at nå, nå er det over for denne gang.

I dag, med voksne barn og mange års presteerfaring, har panikken veket plassen for forsiktig forventning. Jeg gleder meg over adventstida, med sine levende lys, dufter og mulighet til fellesskap. Men fortsatt trekker jeg pusten og slipper den sakte ut når julaften er over. Når vi bikker midnatt og den magiske julenatten senker seg med fred, fordi barnet er født, og alt er over – for denne gang.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt