Usman Rana

Lege og forfatter
28

Den intellektuelle konservatismen

Den nye konservatismen bør våge å utfordre det verdiliberale hegemoniet – der eksempelvis kritikk av undervisning av barn i radikal kjønnsideologi i skolen utløser liberalt ramaskrik.

Publisert: 15. des 2019  /  918 visninger.

De siste tiårene har vestlig konservatisme for det meste dreid seg om økonomisk politikk, markedsliberalisme og kampen mot kommunismen. Dessuten har de liberalkonservative i Vest-Europa for det meste adoptert venstresidens kulturradikale frihetsidealer og redusert konservatismen til mindre statlig styring og styrking av privat sektor. Til og med i det såkalte konservative partiet Høyre er det lite konservatisme å spore etter Inge Lønning og Lars Roar Langslet. Med andre ord er det et tomrom hva gjelder intellektuell konservatisme.

USA

Derfor er det befriende å følge den pågående diskusjonen om konservatismens skjebne i USA. Diskusjonen om amerikansk konservatisme har fått ny aktualitet og giv etter at Donald Trump ganske effektivt har tatt livet av verdikonservatismen på amerikansk høyreside. Det er spesielt relativt unge katolske intellektuelle fra akademia og media som leder an i debatten om konservatismen og hvordan strømningen skal defineres i fremtiden. New York-Post-redaktøren Sohrab Ahmari, Harvard-professoren Adrian Vermeule samt sistnevntes kolleger Patrick Deneen fra Notre Dame-universitetet og Robert P. George fra Princeton er i særdeleshet toneangivende.

Liberalt hegemoni

Ahmari har i det konservative amerikanske tidssktiftet First Things skrevet om den nye, intellektuelle konservatismen under tittelen «The New American Right». Her løfter han frem ideer som han og de andre nevnte tenkerne mener bør gjennomsyre amerikansk høyreside. Han tar et oppgjør med ideen om grenseløs individuell frihet og uregulert kapitalisme som konservative pilarer. Isteden fremholder han at det er på tide for konservative å snakke om familienes rettigheter, lovfestet fridag hver uke, den sunne, konservative refleksen som sier at all utvikling ikke er positiv og behovet for generell grensesetting – også i møte med materialismen. Den nye konservatismen bør våge å utfordre det verdiliberale hegemoniet – der eksempelvis kritikk av undervisning av barn i radikal kjønnsideologi i skolen utløser liberalt ramaskrik. Men, som Ahmari skriver, skaper det ofte bare hysteri når liberalismens sannheter blir gjenstand for saklig diskusjon, fordi i dagens debattmiljø fungerer liberalitet dessverre som et argument i seg selv.

Sekstiåtter-mentalitet

I likhet med Patrick Deneen kritiserer Ahmari også forståelsen av begrepet frihet. Kan frihet virkelig defineres som at mennesket følger sine instinkter på et tilnærmet grenseløst vis? Eller oppnås frihet når mennesket frigjør seg fra menneskelige appetitter og viser ansvarlighet i møte med familien og samfunnet?

En av ganske få europeiske eksponenter for den intellektuelle konservatismen er britiske Sir Roger Scruton. Symbolsk nok omfavnet han konservatismen i Paris i 1968, da han observerte at middelklasse-ungdommer ramponerte byen som ledd i deres hat for tradisjoner, institusjoner, normer og orden. En sekstiåtter-mentalitet vestlig høyreside har til dels har internalisert.

5 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere