Mens vi diskuterer homofili - avkristnes Norge.

Jeg reiser for tiden rundt sammen med en annen evangelist på vestlandet og besøker ymse bedehus og forsamlinger, og jeg synger og vitner om Jesus. Aldri før har jeg sett en slik avkristning og tomme bedehus.

Indremisjon, frikirker, pinsemenigheter raderes ut av kirkelandskapet, i en fart som er skremmende. En hel generasjon er borte fra gudshusene - dem mellom 18-48 år. De gråhårete og skallede er blitt om mulig enda eldre og skralere. De klamrer seg til beinrestene av det som engang var forsamlinger rike på mennesker, liv og røre. Nå er det omtrent dødt. Oppmøtet er magert fra 1-30 sjeler, sjeldent over 12-13 mennesker. Jeg forkynner i en kjent og akseptert sammenheng. Er det predikantene sin feil at oppmøtet er så dårlig?

Bedehusene har avsluttet generell drift og møtevirksomhet.

Bedehus drives fra måned til måned ved hjelp av enkeltpersoner som bevarer hus og bygg fra å råtne. Medlemmene er forsvunnet, flyttet fra bygden, forlatt troen. Eller sokner til Den norske kirke.

Noen som tidligere var i kontakt med bedehuset gjennom familie eller venner, møter opp når det arrangeres basarer eller julefester og med kortere andakt og barnesang. Serveres det smørbrød og kaker kan oppmøtet være opptil 100.  Arrangeres det derimot møter av tilreisende predikanter og organisasjoner er derimot oppmøte magert. Det forplikter - mener antagelig mange. Eller det utfordrer til et fornyet kristenliv.

Møtene er gode og oppbyggende sier mange, men avmakten og følelsen av avkristning er gjennomgripende. Gløden og entusiasmen og initiativet mangler. Det mangler folk til å drive bedehus. De er dødd ut, de som drev på. Rekrutteringen stoppet opp.

Sjeldnere og sjeldnere klarer en sjel, - som har  enda en brennende flamme, å avlegge et vitnesbyrd om Jesus. Jeg anklager ingen - dette er meg, dette er normalen. Hvor mange personlig kristne er vi igjen, i dette landet? 10.000? 100.000? Tallet er garantert 5 sifret. Vi er blitt en bitte liten prosent av befolkningen.

Lokale vekkelser finnes ikke lenger. De trendy ungdomsmenighetene i storbyene, soper opp skrapkaken av bønnebarn og miljøkristne. Men ingenting tyder på at nyfrelste trakker ned dørene der heller.  Nå selges Bedehus over hele Norge i hundrevis. De rives, de brennes og de gjøres om til moskeer. Sekularisering, kulturisering og human- etikkisering tar over kirkelandskapet.

Jeg kunne nevnt tusen årsaker til avkristning, men begrenser meg til å si, at noe har vi gjort galt og syndig, og Gud har ikke velsignet oss med rekruttering av nye kristne.

Jeg leser en ting i min fattige bibelkjennskap - at synd skiller oss fra Gud. Hva er synden? Jeg vil ikke komme inn på det i denne artikkelen, men det er min avslutning og konklusjon og profeti - at synden skiller oss fra Guds velsignelse.

Vi må slutte å legge skylden på grupper av sekulære hedninger, når feilen ligger i vår egen vantro, tvil og likegyldighet for Guds rike. Som Israel ble ført i fangenskap og slaveri - går vi som nasjon mot den samme skjebne. Hvorfor skulle Gud gjøre forskjell på Israel og på Norge? Har vi ikke fått Guds Ord betrodd? Har vi ikke fått samme valg og kan ta imot, eller avvise Gud? Vår gudsavvisning vil føre oss til samme lidelse som Israel måtte tåle. Men vil Guds nåde vare ved?