Roald Øye

Pensjonist
319

Storbritannias og Frankrikes synderegistre i Midtøsten.

Statsminister Netanyahu lovet i en uttalelse 8.12.2019 at hvis det blir nyvalg til Knesset i mars 2020, slik det nå er bestemt, vil han gå inn for følgende vidtrekkende politiske beslutninger: «Jeg vil inkludere jødiske bosetninger i Eretz Israel både i Jordandalen og i Judea og Samaria hvis Likud vinner valget».

Publisert: 12. des 2019


Mange politiske ledere i verden opplevde uttalelsen svært provoserende, men en halvdel av den israelske befolkning støttet ham i forsettet i en spørreundersøkelse. Uttalelsen vil i hvert fall sikre hans parti stemmene til et flertall av de over 400.000 bosettere i de bibelske landområdene, og kanskje gi partiet det flertallet det trenger for å innfri løftet når det nå blir nyvalg. Ikke alle Israels sorger er dermed slukket. Tvert imot!

Etter en eventuell annektering begynner faktisk sorgene, for en unison fordømmelse fra flere enn araberstatene ligger i kortene for Israel. Den kristne politiske ledergenerasjon i utenriksminister Balfours tid tenkte i bibelske tankebaner da de utformet deklarasjonen. Det gjør ikke dagens politiske lederskap,  verken  i EU eller i FN. I Norge tåler ikke en del av våre ledere synet av Davidsstjernen, og de vil helst «se det norske flagget heist rødt og rent». Den samme holdningen råder også grunnen i en sekularisert verden der det venstrepolitiske lederskap ikke bryr seg om hva Bibelen måtte si om løftelandet til jødene.

Storbritannia fikk av Folkeforbundet sammen med Frankrike i 1924 ansvaret for hvert sitt mandatområde på det tidligere Ottomanske rikets områder. Landet som heretter skulle hete Tyrkia, sto på den tapende side i verdenskrigen, og måtte betale for det med landavståelser, der det under sanden lå store oljerikdommer som nettopp var oppdaget.  

FN inntok vedtakene fra San Remo i 1922 i sitt charter etter 2. verdenskrigs avslutning i 1945. I løpet av de 30 årene som hadde gått siden «den kristne generasjonen» på Balfours tid hadde gjort sine vedtak i internasjonale organer før og etter 1920, ble jødenes bibelske anliggender når det gjaldt jødenes historiske rettigheter/røtter i Det hellige land, gang etter gang ignorert av stormaktene, Frankrike og Storbritannia, skaltet og valtet med sine mandatområder, som Folkeforbundet hadde gitt dem å administrere. 

Allerede i slutten av 1920-årene, begynte de å avhende noen av disse landområdene til arabiske emirer, som til gjengjeld lovet å gi britene og franskmennene adgang til oljerikdommene, som lå og ventet på å bli pumpet opp i deres emirater. Alle disse illegale grepene som ble gjort i 1920 årene, tjente stormaktenes egne interesser. Jødenes rett til, og løfte om å få et hjemland ble ignorert.

FN overtok Folkeforbundets forpliktelser i sitt charter i 1945, men det fikk liten betydning for jødene. De måtte derfor ta skjeen i egen hånd.  Det kom som en stor overraskelse  på en hel verden da de i mai 1948 nesten egenhendig greide å stå imot hærene til 5 arabiske naboland som forsøkte å kaste dem på sjøen. Gud må ha hatt en finger med i spillet da den jødiske staten mot alle odds overlevde den fasen. 

Stormaktenes svik overfor jødene var dypt urettferdig. Jøder og arabere må i dag betale en høy pris for sviket i form av strid om hvor grensene dem imellom skal gå. Ikke bare Bibelens tale om jødene og deres løfteland har senere blitt ignorert, men også de folkerettslige dokumenters «tale» har blitt ignorert, aller mest San Remo-avtalens bestemmelser fra 1922, som ikke inneholder et eneste ord om politisk deling av palestinamandatet med arabere, og absolutt ingen antydning om  opprettelse av et jordansk kongedømme på østsiden av Jordandalen, slik emiren egenhendig bestemte i 1946. 

Delingen av mandatområdet ble gjort av britene allerede i 1920-årene, da 2/3 av Det britiske Palestina-mandatet ble gitt til emiratet Transjordan. Det var et svik med dramatiske konsekvenser for jødene.

Samme svik hadde stormaktene også begått overfor det kurdiske folk i 1920-årene, men i dette folks situasjon er det ingen bibelsk/religiøs dimensjon inne i bildet. Konflikten mellom dem og de tre statene, Tyrkia, Syria og Irak, der det kurdiske folk nå befinner seg, er et rent etisk og folkerettslig problem, men like bittert for den undertrykte folkegruppen, som i dag er den største i verden,  som ikke har fått sitt eget land. De har naturlig nok nær kontakt med Israel.

Fredfull sameksistens mellom jøder og Palestina-arabere i et jødisk hjemland kan ikke bli presset på av utenforstående aktører. De involverte parter må alene nå frem til en avtale som må være basert på fundamentale elementer i internasjonal rettspraksis, inkludert UNs Charter,  som er relevante i den arabisk -jødiske konflikten. Elementene er følgende: 1. San Remo-konferasens bestemmelser fra 1920, 2. Folkeforbundets Palestina-mandat fra 1922 og 3. FNs Charter, artikkel 80 fra 1945. 

Det er tvilsomt om noen politiske ledere vil ta mer hensyn til disse rettsdokumentene enn de bibelske løfter, som både Det gamle testamente og Tanakh i klartekst gir jødene.

Folkeretten er gode kort for Israel å ha på hånden i kampen for å overleve i en avkristnet verden. Bedre kort på hånden er løftene som står i Bibelen, og som jøder og kristne lar være retningsgivende for de valg de foretar om Kanaans land, slik generasjonen til Arthur Balfour gjorde for ca. 100 år siden.

Valget i Israel, som er berammet til 2. mars 2020, tror jeg på nytt vil vise Guds finger i historien. Det blir et spennende valg. Det jødiske folk og deres forfedre har stått på kanten av et stup flere ganger tidligere i sin historie, og vil garantert overleve det også denne gang. 

4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
19 dager siden / 1185 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
13 dager siden / 1173 visninger
Muskuløs kristendom
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 955 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
5 dager siden / 810 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 1 måned siden / 693 visninger
Eit ansvarslaust Europa
av
Emil André Erstad
28 dager siden / 647 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere