Høyres ruspolitiske kortslutning.

Ifølge partiprogrammet vil Høyre «bygge samfunnet på tillit til enkeltmennesket. Hver enkelt skal ha størst mulig frihet til og ansvar for å forme sitt eget liv og sin egen fremtid basert på respekt for andre og for fellesskapet». Partiets uttalte ideologi er «at mangfold og forskjellighet er en kilde til utveksling av ideer, fornyelse og kreativitet» og at «valgfrihet er en naturlig del av å kunne bestemme over eget liv».

I tråd med dette bildet er det naturlig at Stensland tar avstand fra tankegangen som har drevet frem krigen mot narkotika. Som han sier: «Det er liten tvil om at den politikken Norge—og flere land med oss—har ført på rusområdet har vært feilslått» og at er «det noe vi skal måle samfunnet på, er det hvordan vi tar vare på dem som trenger vår felles hjelp aller mest». Stensland har derfor rett i at «narkomane trenger hjelp, ikke straff». Men det blir merkelig når han, på bakgrunn av signaleffekten, forsikrer om at «bruk og besittelse av narkotika skal fortsatt være ulovlig». AROD mener at dette er en lite gjennomtenkt posisjon—en som Høyre må se nærmere på, om partiet vil ha en rusreform i tråd med menneskerettighetene og grunnlovens verdier.

Vi vet jo at signaleffekten ikke har den effekten politikerne liker å tro. Politikerne vender stadig tilbake til denne som et påskudd for å opprettholde forbudet, men det er altså flere gode grunner til å gå vekk fra argumentasjonen.For det første: i et åpent samfunn er det ikke bare å forby det man vil ha mindre av. Menneskerettighetene skal beskytte oss mot overivrige statlige tendenser i denne retning, og det er forskjell på laster og forbrytelser. Derfor, akkurat som politikerne skal utvise forsiktighet med å kriminalisere folk som spiser for mye eller onanerer for mye, må de også være forsiktige med å kriminalisere folk som ruser seg.

Høyres plattform er helt i samsvar med dette budskapet—som ikke tilfeldigvis også er grunnlovens plattform. Begge bygger på prinsipper som likhet, selvbestemmelsesrett, forholdsmessighet, og frihetspresumpsjon. Disse prinsippene legger videre lista for enhver menneskerettsanalyse, og det eneste signalet politikerne sender ved å straffeforfølge folk for annen rusbruk enn det staten selv legger opp til er en skremmende likegyldighet til retningslinjer vi er forpliktet til å følge.

Ved å opprettholde forbudet under påskudd av signaleffekten, forteller politikerne at de vil forfølge rusbrukere kun fordi de ikke lytter til autoriteter. Allikevel, politikerne spør seg ikke om det er rimelig å presse på dem alkohol til fordel for mindre skadelige alternativer, og det er her de må begynne om staten vil fremstå med noen grad av autoritet. Når det kommer til befolkningsforfølgelse, påhviler det nemlig staten en bevisbyrde. Hvis man skal forby noe er det opp til politikerne først å sørge for at loven gjenspeiler en fornuftig avveining av individets rett til frihet målt opp mot samfunnets behov for beskyttelse, og så lenge dette er omstridt finnes det bare en mulighet: Det er å få rusreformen inn på grunnlovssporet.

Grunnen er åpenbar. Bare etter at en offentlig utredning har konkludert med at forbudslinjen er nødvendig i et moderne samfunn kan politikerne hevde at «bruk og besittelse av narkotika skal fortsatt være ulovlig». Bare etter at denne delen av problemstillingen er avgjort kan «vi gjennomføre en rusreform som sikrer at rusavhengige blir møtt med den verdigheten de fortjener». Bare slik kan «samfunnet skal være et sikkerhetsnett for dem som trenger det aller mest». Og bare slik kan politikerne tilsikre en reform som ikke videre krenker rettighetsbildet til flere hundre tusen nordmenn.

Om virkelig Høyre «arbeider med en historisk omlegging av norsk ruspolitikk», er det altså her man må begynne. Det gir ingen mening å gå fra kriminalisering til sykeliggjøring av rusbruk uten at man først undersøker med hvilken rett staten nekter folk selvbestemmelse i disse spørsmålene, og AROD oppfordrer Høyre til å behandle problemstillingen med den vekt Grunnloven fordrer.