Ole Kristian Sameien

1

Kampen mot menneskerettighetene

Artikkel 18 i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter sier: “Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer”.

Publisert: 10. des 2019

Religionsfrihet innebærer ikke bare retten til å tro og ha meninger, men også retten til å konvertere. Trosfrihet innebærer også retten til å forkynne og høre forkynnelse, undervisning og få rettledning i henhold til læren i livssynet man forfekter, og tilpasse livsførselen etter denne. 

Trosfriheten er nøye knyttet til den neste artikkelen i Menneskerettighetserklæringen, den som handler om ytringsfrihet (Artikkel 19): “Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser”. En politisk inngripen i hva et trossamfunn har lov til å hevde internt og offentlig, er altså et brudd på både religionsfriheten og ytringsfriheten. 

Religionsfrihet innebærer også retten til å mene at noe er rett og galt. Etikk er en integrert del av alle livssyn – religiøse eller ikke. Alle har vi normer vi legger til grunn for våre ord og handlinger. Derfor er etisk refleksjon og veiledning en del av normal livssynsutøvelse, samme om den er ideologisk, filosofisk eller religiøst begrunnet. 

Heldigvis har Norge underskrevet Menneskerettighetserklæringen, og vi har i mange år kunnet ta det som en selvfølge at politikerne våre vil etterstrebe å følge den i sin lovgivning. Det har skapt et tolerant samfunn der vi tåler at ulike grupperinger ser ulikt på ting – både når det gjelder moral og metafysikk. Ytringsfriheten holdes høyt, selv om det er satt noen tydelige grenser der det utøves tvang og oppfordres til vold. Men totalitære og meningsdikterende skyer truer i horisonten. 

Diskusjonen rundt homoterapi i relasjon til trosfrihet og ytringsfrihet er spesielt aktuelt i disse dager. Dessverre har både kristne og ikke-kristne miljøer behandlet folk med homofile følelser dårlig opp gjennom historien. Hatprat og mobbing er uakseptabelt – samme hvem det kommer fra og hvem den rettes mot – om den rettes mot homofile, muslimer eller kristne. Men om meninger om rett og galt og veiledning ut fra disse defineres som hatefulle i seg selv, er vi på villspor. Noen politikere synes å mene at det er mulig å forby trosoppfatninger eller trosutøvelse, uten å krenke trosfriheten. Det begrunnes i at man nettopp vil mobbing og hatretorikk til livs. Problemet er at en da selv kan bli skyldig i hatprat og diskriminering, denne gangen mot de som ikke deler storsamfunnets meninger og livssyn. 

Arbeiderpartiet, med Annette Trettebergstuen i spissen, har fremmet en rekke lovforslag med mål om “styrking av LHBTI-politikken”. Noe handler om mer rosa-ideologisk livsynspåvirkning på alle nivåer i samfunnet, og noe handler om å forby koverteringsterapi. Også Une Bastholm (MDG) foreslår et umiddelbart forbud av “konversjonsterapi for homofile, bifile, lesbiske og transpersoner”. Det trues med straffer, barnevern og nedskjæringer i statsstøtte. Meningsmotstandere stemples som livsfarlige.  

I lovkampanjen har politikerne fått med seg store deler av medialandskapet som synes manglende evne til å kunne tenke objektivt og prinsipielt i denne saken. Spesielt har VG med sin kampanjejournalistikk bistått i å vekke følelser hos både unge og eldre politikere, og ikke minst hos menigmann. Saklige forsøk på å antyde at dette er en vanskelig sak som krever en balansert tilnærming for å ivareta alle grunnleggende menneskerettigheter, blir avvist med følelsesutbrudd og mobbing av meningsmotstandere. Et typisk eksempel på dette er VG-journalist Morten Hegseth nedlatende kommentarer om Statsministeren etter at hun rettmessig påpekte noen av dilemmaene knyttet til menneskerettighetene ved å innføre forbud mot homoterapi. 

Men statsministeren har rett i at dette er et spørsmål som ikke løses ved lettvinte løsninger i stalinistisk ånd. Norge er nemlig også forpliktet på artikkel 30 i Menneskerettighetene: “Intet i denne erklæring skal tolkes slik at det gir noen stat, gruppe eller person rett til å ta del i noen virksomhet eller foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter og friheter som er nevnt i Erklæringen”. Med denne artikkelen ville man hindre regimer å bruke noen menneskerettslige friheter for å innføre lover som krenket andre menneskerettigheter (slik det hadde skjedd i Hitlers Tyskland). Man skal med andre ord være forsiktig med å sette menneskerettigheter opp mot hverandre. 

De fleste kristne i verden i dag begrunner sin seksualetikk ut fra Bibelen og biologi. De ser på kjønn som binært ut fra Bibelen (mennesket skapt som mann og kvinne – 1 Mos 1,27) og Guds skaperverk: naturen (biologisk koding / DNA og reproduktiv bærekraft). Rammen for samlivet skal være et trygt og forpliktende ekteskap (1 Mos 2,24). Deres tro, forkynnelse og veiledning, også i seksualetiske spørsmål, vil alltid ha Bibelen som utgangspunkt. 

Kommer noen frivillig for å få forbønn eller sjelesorg i disse sammenhengene, vil de få veiledning basert på trosfellesskapets religiøse lære. Om noen ønsker en annen veiledning, har de rikelig med alternativer i samfunnet i dag. Religionsfriheten gir alle rett til å bryte ut av en sammenheng og finne seg en annen. 

Noen kristne homofile har et klassisk kristent ståsted. De ønsker veiledning ut fra en klassisk kristendomsforståelse. Ap, MDG og andre likesinnede vil ta fra dem retten til å få denne veiledningen. Noen tidligere homofile hevder at de ved konvertering til kristen tro opplevde en endring i sin seksuelle orientering. Vil disse bli fordømt og diskriminert eller respekteres som en del av samfunnets meningsmangfold? Vil konvertering til kristendommen bli forbudt? Vil Vår Herre bli straffedømt hvis han hjelper noen til seksuell reorientering – det er tross alt han som er objektet for kristen forbønn? Det er mange ubesvarte spørsmål knyttet til politikernes forbudsiver. 

Et forbud mot frivillig å kunne oppsøke veiledning og forbønn ut fra religiøs overbevisning, vil være et soleklart brudd på religions- og ytringsfriheten Norge er forpliktet på. Et slikt forbud vil være på linje med forbudet mot kristen virksomhet i kristendommens spede begynnelse. De kristnes respons vil til alle tider være: “Døm selv om det er rett i Guds øyne å adlyde dere mer enn ham [Gud]. Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.” (Apg 4,19-20). Et forbud vil dessuten gjøre samfunnet mindre tolerant og mangfoldig. Det vil være et skritt i retning av intoleranse og totalitært meningstyranni. Det bør vekke bekymring hos dagens politikere, også de som med makt og i toleransens navn vil stoppe meningsmotstandere. 

Ferske undersøkelser antyder at norske kristne i økende grad opplever stigmatisering, press og utenforskap på grunn av sin religiøse overbevisning. Mange kristne barn og ungdommer velger å holde en lav profil på skolen og blant venner fordi det koster å heise flagg. De er redde for å bli stemplet som intolerante og farlige fordi de er oppdratt i “kristen forsakelse og tro”. Er Arbeiderpartiet, MDG og andre med dem klar over at deres kampanjer og retorikk forårsaker minoritetsstress hos mange av disse? Eller skal disse ofres på det lyserøde alteret?

Noe av retorikken og “kjøret” mot kristne her tillands har likhetstrekk med ideologiene bak kristendomsforfølgelsene i andre deler av verden. Når kristen trosutøvelse stemples som farlig og skadelig, kanskje til og med samfunnsfiendtlig, er veien ikke lang til religiøs forfølgelse. Kristne må selvfølgelig tåle både kritikk og motspørsmål. Mange kristne vil ikke bare tåle det, men også ønske diskusjon rundt eksistensielle spørsmål og etikk velkommen.  Men det er våre politikeres ansvar og hindre at dette utvikler seg i totalitær retning, med norske menneskerettighetsbrudd som resultat. 

4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
9 dager siden / 2965 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1705 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
6 dager siden / 1576 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
7 dager siden / 1110 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
12 dager siden / 1061 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
17 dager siden / 642 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere