Et spark i magen

Jeg har ingen statistikk å støtte meg til, men jeg regner det for temmelig sikkert at de bibelske navnene Elisabet og Maria har vært de mest brukte kvinnenavnene i vår kulturkrets gjennom årtusener. På en måte er ikke det noe rart, for det er to veldig vakre navn. Det rare måtte være at Elisabet bare kan spores tilbake til de første kapitlene i et av evangeliene. Det er Lukas som omtaler henne sammen med Maria i begynnelsen av sitt evangelium. Heller ikke Maria spiller noen særlig framtredende rolle i Det nye testamentet, bortsett fra her.

To viktige kvinner

Nå vil jo ikke bibelviterne tillegge de første kapitlene hos Lukas så stor vekt, siden den historiske forankringen til det som fortelles er så usikker. Det er også slik at feministene er i villrede om hvorledes de skal forholde seg til de to kvinnene. Ingen vil vel si at de sånn uten videre representerer kvinneidealer for vår tid. Men det har de da heller aldri gitt seg ut for å være. At de derimot målbærer jødisk kvinneideal på Jesu tid, kan det ikke herske tvil om. Det er nok til å vekke min interesse.

Av de to kvinnene er det Elisabet som opptrer først. Vi får vite at hun skal bli med barn, selv om hun er blitt gammel. Dette er altså ikke en seksualfiendtlig tekst. Snarere er det slik at sex blant gamle betraktes som et sted for Guds særskilte virke. Elisabet kommenterer det som skjer ved å omtale det som en oppreisning. Gud gjør store ting for henne for dermed å ta bort hennes vanære, heter det.

Det er en engel som bringer videre nyheten om Elisabets svangerskap til slektningen Maria, som så drar for å hilse på henne. Og så heter det: «Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes.» Dette sparket skal ikke oppfattes som en tilfeldighet. Det blir tydelig da Elisabet dveler ved det i ettertid: «Da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd.»

Gud i kroppen

Jeg har en fornemmelse av at Lukas forteller på denne måten fordi han gjerne vil trekke det seks måneders gamle fosteret med i samtalen. Hendelsen som det berettes om er jo bare viktig fordi de to fostrene det er snakk om er Johannes og Jesus. Ja, Jesus omtales ikke, men han er jo den direkte foranledningen til Marias reise. Og Maria må på dette tidspunktet ha vært svanger ettersom hun oppholder seg hos Elisabet i de kommende tre månedene.

Men her er det noe mer. Allerede Sakarja, Elisabets mann, har fått beskjed om at det barnet som Elisabet skal føde, skal være fylt av Den hellige ånd helt fra mors liv av. Og vi husker at engelen sier til Maria at Den hellige ånd skal overskygge henne. Det betyr at verken Johannes eller Jesus blir Guds utvalgte gjennom sin gjerning. De er begge Guds særlige åndsbærere, helt fra unnfangelsen av. Gud er altså i deres kropper fra det øyeblikket de blir til. På denne måten blir den anstøtelige tanken, at Gud kan befinne seg i det fysisk materielle, introdusert i Jesusfortellingen allerede i dens spedeste begynnelse.

Dette er noe annet enn en teologisk spissfindighet. For sparkene til Johannes forutsetter nettopp at Den hellige ånd slett ikke er så åndelig som vi lett tenker oss. Snarere samvirker den med det materielle hele tiden. Det umælende fosteret som kommuniserer gjennom en helt ordinær kroppslig bevegelse, blir på denne måten et vitnesbyrd om hva slags spor Gud etterlater seg. Hendelsen forteller at han er minst like mye i det dagligdagse og gjenkjennelige som i det uvanlige. Og minst like viktig: Ånden kommuniserer også språkløst.

Kvinnene så tegnet

Er så disse kvinnene forbilledlige for oss? De er i alle fall forbilledlige i den forstand at de er i stand til å tolke tidens tegn. I motsetning til sine mannlige partnere fatter de umiddelbart hvor Gud er på ferde. De skjønner også at Guds handlinger med dem er uforutsigbare. Altså at en ikke kan kalkulere seg fram til hvor Gud vil dukke opp. Snarere viser fortellingen at Gud liker å overraske.

Her gir han seg til kjenne gjennom et spark i magen. En glad respons på en vennlig hilsen. Det er det hele. Hadde vi forstått et slikt tegn, mon tro?