Verdidebatt

Krigens Arvinger

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

En talende og forpliktende tittel. Boken er en antologi av 14 forfattere. Redaktøren Nanna Segelcke har samlet et knippe mennesker som forteller hver sin historie om egne erfaringer og arven etter en forelder eller besteforelder.

Marianne Bratteli, datter av statsminister Trygve Bratteli, forteller om oppveksten med en far traumatisert etter flere år i tysk konsentrasjonsleir. Mette Manus, datter av motstandshelten Max Manus forteller en helt annen historie. Odd Nicolai Nansen, barnebarn av Odd Nansen og oldebarn av Fridtjof Nansen, forteller om holdninger til menneskeverd som ble preget i genmaterialet til alle familiemedlemmene. Om hvordan det har vært å vokse opp med forpliktelsen. Odd Nicolai Nansen skriver en god del om antisemittismen og jødene. Jeg vet ikke om han faktisk kommer med en neologisme, eller om det bare er nytt for meg, når han skriver om bestefarens arbeid som leder av Nansenhjelpen: «Odds største hinder syntes ikke å være nazistene selv, men ofte politisk byråkrati og viljeforstoppelse når det kom til å hjelpe jødene, både i Tyskland og i Norge.» Nansenhjelpen reddet 16 barn til Norge i 1939. Talmuds 200-årige visdom; Den som redder ett menneskeliv er som om han har reddet en hel verden, var assosiasjonen jeg fikk da jeg leste avsnittet om Nansenhjelpen. Ett av disse barna var nemlig Berthold Grünfeld. Legen som med sin doktoravhandling i 1973 fikk så stor betydning for dagens lov om selvbestemt abort. Et annet av disse barna er Sigmund Korn, senere landslagstrener for de norske hopp- og kombinert landslagene.

Trym Staal Eggen skriver om sin far Kjell Staal Eggen, som var Milorg-mann i Telemark. Marte Michelet skriver også om Kjell Staal Eggen i sin seneste bok Hva visste Hjemmefronten. Kjell Staal Eggen etterlot set et manuskript til en bok han selv ikke fikk publisert. Den fortalte hans historie om det norske Holocaust og de vanskelighetene jødene hadde etter krigen. Boken ble utgitt i 2008. Åtte år etter hans død.

Nanna Segelcke starter en ny genre i memoarlitteraturen. Når tidsvitnene etterhvert blir borte må barn og barnebarn overta stafettpinnen. Det er her Nobelprisvinner Elie Wiesels ord runger i ørene: Den som har snakket med et tidsvitne, blir selv et tidsvitne. Nanna Segelcke imøtekommer denne forpliktelsen Wiesel pålegger oss, å bli tidsvitner. Og hun hjelper de 14 utvalgte å innfri forpliktelsen også.

De første decenniene etter krigen var fortellingen – narrativet om okkupasjonshistorien ganske entydig. Det var om de gode nordmenn vs landssvikerne, det var Milorg og gutta på skauen, og av og til «det som skjedde med jødene». De «kommunistiske» sabotørenes historie var ikke en del av det «offisielle» narrativet. Det norske Holocaust var ikke et begrep før nylig. Det som «skjedde» med jødene skjedde med «noen andre» og det var «noen andre» som gjorde det, var den offisielle versjonen.  Krigens Arvinger bryter med dette narrativet og kommer med motnarrativer. Andre historier som gir leseren en bedre forståelse av krigen. Det er ikke vanskelig å være enig i at dersom vi ba Max Manus fortelle om krigen ville vi få én fortelling, et narrativ, en sann fortelling. Dersom vi hadde bedt Sammy Steinmann fortelle om krigen ville vi fått en annen fortelling, også en sann fortelling, men en annen. Et motnarrativ. Dette gjør Krigens Arvinger til en viktig bok. Den kompletterer historien, og gjør den sannere.

Ervin Kohn, forstander, antirasist og samfunnsdebattant😃

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt