Sekulariseringens vinterlandskap

Sverige beskrives ofte som verdens mest sekulariserte land. Men i desember tar sekulariseringen en pause. Første søndag i advent går nesten en million svensker i kirken, og nesten like mange feirer Lucia og julens gudstjenester.

At dette fortsetter til tross for sekulariseringens lange 1900-tall, er overraskende. Som historiker Svante Nordin har konstatert, hadde de som formet det moderne Sverige – Herbert Tingsten og ekteparet Myrdal – «et fullstendig sekularisert syn på samfunnet». Deres visjon var å bygge et rasjonalistisk, materialistisk og sekulært samfunn.

Ingen «Narnia»

Med andre ord ble ikke kirken marginalisert som et resultat av tilfeldigheter. Det er heller ikke kun et uttrykk for en uunngåelig utvikling. Sekulariseringen av Sverige var et politisk prosjekt. Og med tanke på politikkens kraft burde Sverige i dag minne om Narnia under Heksa Hvit: Et land der det alltid er vinter, men aldri jul.

Men det virker ikke som det er særlig mange som ønsker å gå så dypt inn i sekulariseringen. I stedet pynter vi hjemmene våre med stjernen fra Betlehem og lysestaker som minner om tempelet. Sekulære nordboere lytter til julehymner og går i kirken.

Det er fremfor alt de gamle statskirkene som tar imot denne strømmen av folkelig fromhet. Her finnes en spesiell evne til å gi plass til menneskers tro og lengsel slik den faktisk ser ut i stedet for å begynne å forhøre seg om den rene lære og personlig andaktsliv. Det trengs i dag når stadig færre oppdras i den kristne tro. Kirken må være en plass å vokse inn i. Men for å makte det, er det ikke nok med en åpen favn – det trengs også rom for fordypning.

Mer nerding

Sekulariseringen kan ikke bare møtes med lavere terskler. Vi behøver også å ta vare på kirkens dype hvelv. Eller for å si det mer prosaisk: Det må være mulig å være litt nerdete.

Det fører tankene til Den katolske kirkens feiring av Levith-høymessen (Missa solemnis) i Göteborg i november. Denne gudstjenesten følger den tridentiske ordningen som gjaldt fram til det Andre Vatikankonsil. Vi snakker om klær, røkelse og bønner i sånne mengder at en gudstjeneste i Den norske kirke til sammenlikning likner et vekkelsesmøte. Og språket var naturligvis latin.

Gudstjenester som denne er kontroversielle ettersom de kan sies å signalisere tradisjonalisme og konservatisme. Men pavene har tillatt dem, for i en bred kirke trengs både variasjon og muligheter til å grave dypere. Ikke minst for de unges skyld.

Mindre dybde

I dag er to parallelle trender synlig blant dem som er født på åtti- og nittitallet: en bort fra kirken og en mot et dypere engasjement. Blant disse er synspunktene som sterkest og engasjementet som hetest. Men mange kirker har problemer med å fange opp denne bevegelsen. Svenska kyrkans identitet som folkekirke har gjort at man har fokusert på bredde på bekostning av dybde – samme tendens kan man også se i Norge. Frikirkene har på sin side levd for mye i nuet for på alvor å kunne møte lengselen etter fordypning. Det skaper problemer.

Lengsel etter fordypning

For selv om ikke alle blir engasjert av avansert liturgi, fordypning i bibelstudier, ignatiansk veiledning, intense bønnenetter, filosofiske grublerier, poetiske tankeutflukter eller teologisk kulturanalyse, så gjør noen det. Og tilbyr ikke en kirke tyggemotstand for disse menneskene, så går de til en annen kirke – eller så tyr de til youtube, der de finner Jordan B. Peterson og dusinvis av andre predikanter.

Det er viktig å kunne ta vare på både den brede, folkelige strømmen til adventsgudstjenesten og den mindre, men påtagelige lengselen etter fordypning. På overflaten ser de kanskje ulike ut. Men begge er et uttrykk for en søken etter åndelige hyrder i sekulariseringens vinterlandskap.