Kjell Ingolf Ropstad, det kristne menneskesynet og kristendommen.

Hvordan begreper som menneskesyn og menneskeverd forstås, er bl.a. et resultat av hvordan de hellige skriftene har blitt tolket og omtolket på diverse kirkemøter og av skriftlærde som har vært påvirket av ulike religiøse og filosofiske tradisjoner. Sentralstyremedlem i KrF, Erik Lunde, mener derfor slike begreper ikke egner seg som grunnlag for politiske debatter. I følge Lunde reduseres disse debattene ofte til et spørsmål om hvem som har det beste menneskesynet. Likevel er det slike begreper kristenfolket ofte bruker når de diskuterer hvordan samfunnet bør organiseres og styres.

Ved siden av formuleringen: «Mennesket er skapt i Guds bilde», brukes også begrepene nestekjærlighet og rettferdighet for å forklare hva det kristne menneskesynet handler om. Når miljøutfordringene diskuteres, trekkes også begrepet forvalteransvar inn. For noen handler dette om å ta vare på hele skaperverket, for andre først og fremst om følge påbudet om å være fruktbare, bli mange og legge jorden under seg.

Ulike tolkninger av innholdet i de hellige skriftene og ulike oppfatninger om hvordan påbudet om å leve som en kristen skal/kan forstås, har bidradd til at kristenfolket har hatt og fremdeles har ulike meninger om spørsmål som er oppe i tiden. Mens noen av de over 500 kristne trossamfunnene som finnes i verden i dag er mest opptatt av å verne om det de mener er tradisjonelle, kristne verdier, er andre mer opptatt av rettferdighet og solidaritet. Det som foregår i Brasil er et godt eksempel på noe av det dette handler om: Fordi regjeringen har en restriktiv holdning til abort og homofili, har lederne for den katolske kirken valgt å støtte regjeringen. Denne delen av kirken har heller ingen innvendinger mot den klima- og miljøpolitikken og den fordelingspolitikken som regjeringen fører. På den andre siden står de såkalte frigjøringsteologene. De er mest opptatt av rettferdighet, solidaritet og menneskeverd. Derfor prioriterer de arbeidet med å forbedre leveforholdene for de fattige og for at de  som lever i regnskogene skal kunne overleve.

Det samme skillet finner vi også i vår del av verden. Mens den ene gruppen er mest opptatt av å verne om det de mener er tradisjonelle kristne verdier, er den andre gruppen mer opptatt av nestekjærlighet og kristen etikk. Vanligvis plasserer de to gruppene seg  på hver sin side av det politiske landskapet. Hvordan kan dette forklares?

Det finnes ulike teorier om hvorfor kristenfolket tror og handler som de gjør. Mens noen mener Gud taler direkte til vår bevissthet og/eller til oss via de hellige skriftene, mener andre dette først og fremst er et resultat av påvirkning fra de vi omgås og de vi stoler mest på. Hvordan denne påvirkningen skjer, er det også ulike meninger om. Noen mener at vårt forhold til Gud og til kristendommen er et resultat av bevisste valg: Vi hører hva presten sier, leser i Bibelen og registrerer hvordan kristne mennesker lever livene sine. Etter dette bestemmer vi oss for hvordan vi skal forholde oss til det vi hører, leser og opplever. Nyere forskning tyder på at tro i hovedsak handler om et sett mer eller mindre ubevisste forstillinger om en Gud, og at disse først og fremst er et resultat av påvirkning fra våre første og nærmeste omsorgspersoner.

Opplysningstiden og etableringen av et skolesystem for alle, førte etter hvert til at kirken mistet den nærmest totale makten som kirken hadde hatt over menneskene. Basert på idealer som selvstendighet og kritisk tenkning, begynte menneskene å stille spørsmålstegn ved de oppfattet som kristen tro og praksis: Når de hellige skriftene tolkes og oppfattes på så ulike måter, hvordan kan det ha seg at tilhengere av ulike kirkesamfunn er så skråsikre på at de har rett? Hvordan kan det ha seg at kristne politikere velger å forholde seg til deler av det de oppfatter som kristen etikk og moral, mens de samtidig snur ryggen til andre deler av det dette handler om? Hvordan kan det ha seg at det er så stor avstand mellom liv og lære?

Slike spørsmål stilles også i dag: Hvordan kan kristne politikere som er opptatt av skaperverket og forvalteransvaret,  samtidig som de forsøker å sverte den bevegelsen som etter andre kristnes mening er den som mest konsekvent arbeider for å ta vare på det samme skaperverket? Hvordan kan kristne som sier de er opptatt av rettferdighet, solidaritet og menneskeverd, samtidig støtte en politikk som fører til det motsatte? Hvordan kan det ha seg at kristenfolket er så splittet og ulike grupper av kristenfolket er så sinte på hverandre?

Selv om et økende antall mennesker sier de ikke tror på Gud og kristendommens posisjon i samfunnet er svekket, står Den norske kirken fremdeles sterkt i folks bevissthet. Dette ser vi bl.a. i forbindelse med julefeiringen. Da søker folk igjen til kirkene, ikke nødvendigvis for å høre Guds ord, men for å oppleve det fellesskapet som denne delen av kristenfolket representerer. Samtidig har prestene lært å snakke til folk på en måte som folk forstår. De fleste prestene i Den norske kirken har også blitt mer søkende, mindre fordømmende og mer inkluderende. Det sosiale sinnelaget og det rettferdighets- og omsorgsorienterte engasjementet som profilerte prester som bl.a. biskop Veiteberg står for i praksis, gir grunn til optimisme både på Kirken og på kristendommens vegne.