Verdidebatt

Der de brenner bøker, vil de brenne mennesker

Diskusjonen rundt koranbrenningen i Kristiansand er viktig. Vår reaksjon på ekstreme ytringer kan bremse radikaliseringen eller hjelpe den med å vokse.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er mange viktige prinsipper som må spille en rolle i saken rundt koranbrenningen som fant sted i Kristiansand for halvannen uke siden - da særlig ytringsfriheten og forbudet mot hatefulle ytringer. Vårt Land gjør i sin leder 27. november en viktig presisering. De skriver at koranbrenning må ses på som en hatefull handling mot en minoritet og ikke som en religionskritisk ytring. Jeg er ikke ekspert på de juridiske aspektene rundt dette spørsmålet. Jeg kan derimot dele de redselsfulle minnene vi jøder knytter til brenning av bøker.

Da Talmud brant

Den mest kjente brenningen av jødiske, religiøse bøker fant sted i Paris på 1200-tallet. Det var den jødiske Talmud, boken som tolker og debatterer toraen og jødiske lov og tradisjon, som ble brent. Pave Gregor IX var svært kritisk til Talmud. Han sa blant annet: «Den er full av usannheter og den legger skam i hjertene til dem som følger den og redsel i hjertet av dem som hører den. Den er den viktigste grunnen til at jødene holder fast på deres svik.»

Dette førte til at Ludvig IX, som var konge av Frankrike på 1200-tallet, førte en offentlig rettssak mot selve boken. Den påfølgende dommen konstaterte at Talmud, sammen med flere andre jødiske bøker, ble forbudt. I juni 1242 ble over 20 vogner fylt til randen med eksemplarer av Talmud og brent offentlig på Place de l'Hôtel de Ville.

Det finnes mange jødiske kilder som forteller om denne hendelsen, og om frykten den medførte for jødene. Senere beordret Ludvig IX alle jøder å bære et gult klede som skulle symbolisere deres «falske tro». I 1270, under det åttende korstog, beordret han utkastelse av alle jødene. I århundrene som fulgte ble offentlige bokbål av Talmud og andre jødiske tekster gjennomført i flere byer i Italia og i Polen.

Poeten Chaim

I 1797 ble Chaim Harry Heine født i Düsseldorf i Tyskland. På den tiden var det fortsatt vanskelig å leve som jøde under kristent herredømme. Han var en poet, men som jøde var det umulig å komme inn i de rette kretser. Da religion ikke hadde videre betydning for Chaim, valgte han å konvertere til kristendommen. Siden den gang er han kjent som Christian Johann Heinrich Heine.

Men det gikk ikke lang tid før Heinrich Heine innså at selv nå som han var blitt kristen ble han sett på som etnisk jøde, og dermed også forskjellsbehandlet. Verkene til Heinrich Heine tyder på at han forsto utfordringene og farene i samfunnet i hans tid. Blant annet skrev han positivt om arbeiderklassen, men advarte mot radikal marxisme. Han advarte også tidlig mot tysk nasjonalisme.

Et av de mest kjente sitatene fra Heinrich Heine er hentet fra diktet «Almansor». Her skriver han: «Das war ein Vorspiel nur, dort wo man Bücher verbrennt, verbrennt man am Ende auch Menschen». Oversatt betyr det: «Det var bare et forspill. Der de har brent bøker, vil de ende med å brenne mennesker».

Nazistenes bokbål

Etter at nazistene kom til makten i Tyskland iverksatte de en kampanje mot alt de mente utgjorde en fare for nasjonalsosialistisk ideologi. Over hele landet ble det arrangert bokbrenningsseremonier av bøker som ble erklært «utyske». Det var hovedsakelig bøker skrevet av jødiske forfattere. Blant dem var Heinrich Heines bøker. Hovedseremonien fant sted 10. mai 1933 på Bebelplatz i Berlin. Medlemmer av det nasjonalsosialistiske partiet, i sine brune uniformer, hadde samlet over 20.000 bøker. De brant alle bøkene akkompagnert av musikk i bakgrunnen.

I dag finner man et minnesmerke i Berlin som minner oss om bokbrenningsseremonien. Der står sitatet fra Heinrich Heine: «Det var bare forspill. Der de har brent bøker, vil de ende med å brenne mennesker».

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt