Verdidebatt

Nattverd - hvor avklart må troen være?

Kirkeforskning (Kifo) og Bispemøtet arrangerte nylig et interessant dagsseminar over temaet "Nattverden tilbake til folket?"I kjølvannet av massealtergangens avvikling i løpet av andre halvdel av 1800-tallet oppsto hos mange en uevangelisk frykt for ikke å være verdig nok til å gå til nattverd. Noe av dette kan nok henge igjen i 2019, men først og fremst er det i seinere år oppstått en åpnere og gladere nattverdspraksis, som inkluderer flere. Blant annet ble det opplyst på seminaret at det er en økning i aldersgruppen 18-30 år.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Denne endringen ble tilskrevet nattverd med intinksjon (dypping), som av mange oppleves som mindre alvorstung enn å knele rundt alterringen. Og ikke minst den gradvise innføring av barnenattverd, fra 1993 også uten nedre aldersgrense.

Etter min mening er denne nye situasjonen en gave til kirken, grunnleggende sett. Men i en tid hvor oppslutningen om kirken generelt daler, er det samtidig lett å bli fjetret av at i nattverdspraksisen har vi endelig noe som går framover! Så nettopp derfor er vel litt besinnelse på sin plass?

Det finnes mye skjult tro, og i møte med den kan det ikke være kirkens oppgave å komme med rigide grenser. Og det er allmenn enighet i vår kirke om at nattverden, som dypest sett er et mysterium, kan og bør gis uavhengig av intellektuelt funksjonsnivå hos mottageren. Men samtidig er det vel et ideal at mennesker med intakte åndsevner helst bør ha bevissthet om hva de holder på med? Er det ikke videre naturlig i det moderne, flerkulturelle samfunn at vi mennesker i ulike situasjoner kan handle ulikt, men likevel bevare freden?

Kunnskapen om nattverden som sakrament er i de brede lag av folket i vår tid høyst variabel. Denne situasjonen må møtes med forkynnelse og undervisning.

Fra nattverden i 1968 ble løsrevet fra konfirmasjonen og i mange år framover, var det selvsagt at nattverddeltagelse forutsatte at personen var døpt.

Trosopplæringen fører til at nattverden nå mange steder er blitt sentral i kirkens barnearbeid. Det ble på seminaret opplyst at ni av ti menighetspedagoger, trosopplærere etc mener det er umulig å skille mellom døpte og udøpte barn. Praktisk og følelsesmessig skjønner jeg det. Men dette butter mot Den norske kirkes offisielle syn. Det synes her å være en uløst spenning mellom teologisk tenkning og en velmenende pedagogisk "alle-skal-med"-praksis.

Å gjeninnføre aldersgrense, eventuelt kombinert med et førstekommunionsrituale, er antagelig urealistisk. Kanskje heller ikke ønskelig - i vår tid vil det lett bli ledsaget av kommersialisering. Det kan derimot være nærliggende å åpne nattverden helt for alle aldersgrupper, uavhengig av dåp, ved å kalle den et fellesskapsmåltid for alle som tror eller lengter etter å tro på Jesus. Men det vil lett innebære en nedtoning av nattverden som formidling av Guds usynlige nåde gjennom synlige midler. Og en allmennmenneskelig svakhet ved en slik åpen forståelse er at personer i ettertid lett kan begynne å lure på "hva var jeg egentlig med på?" Kanskje er den mest fornuftige og håndterbare regel at fra og med den religiøse myndighetsalder på 15 år er dåp en forutsetning for å delta i nattverden? Det tror jeg også ville være forståelig for folk flest.

Arild Vøllestad,pensjonert prest, Stavanger

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt