Krf - Menighet eller parti?

Sist uke forelå en begredelig meningsmåling for Krf. Hvis dette hadde vært stortingsvalg, ville vi kun hatt en representant på Stortinget. Målingen er tatt opp i den uken da det stormet rundt Ropstads negative uttalelse om menneskesynet i deler av den grønne bevegelsen, der MDG ble oppfattet som adressen for kritikken. De reagerte sterkt. Vår tidligere partileder skal ha sagt en gang at han aldri ville karakterisere andres menneskesyn. MDG oppfattet at det var akkurat det Ropstad gjorde. Det tror jeg ikke var lurt. Resultatet er at mange Krf-ere nå flykter til MDG.

Berit Aalborg, politisk redaktør i avisen Vårt land, mener å identifisere to grupper i Krf: Den ene gruppen er mest opptatt av å verne og skjerme kristne verdier, mens den andre er opptatt av å vise hva kristen etikk, nestekjærlighet og forvalteransvar betyr i praktisk politikk. Hun mener det er den siste gruppen som nå flykter til MDG.

Jeg er langt på vei enig i Aalborg sine synspunkter, men mener at den første gruppen har noen bestemte kjennetegn. Her finner vi det jeg vil kalle menigheten Krf. Denne gruppen er skremt av at samfunnet beveger seg bort fra kristne verdier, og er opptatt av å kjempe for å gjenreise et samfunn basert på bibelsk lære. I Krf finner de sitt kristne fellesskap, og salmesangen og bønnen skaper trygghet. Jeg tror det også er her vi finner det partiet kaller grunnfjellet, og det ser ut som nåværende partiledelse er mest opptatt av denne gruppen. Problemet med denne gruppen er så langt jeg vet, at de er eldre mennesker. De er for utadgående, og jeg er redd partiet vil dø ut med dem.

Hvis partiet skal overleve og vokse, mener jeg at det er den andre gruppen, som må bli partiets basis. Denne gruppen har de samme verdiene i bunnen, men er mest opptatt av å fremme politikk i tråd med verdiene, mer enn verdiene i seg selv. De er ikke så opptatt av at samfunnet skal ha kristelige kjennetegn, men heller vise verdipolitikk i det samfunnet vi faktisk har. Før retningsvalget ble daværende partileder intervjuet av Torp. Han ble utfordret på hva som var viktig for Krf, og Knut Arild begynte å snakke om verdiene menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar. Da sa Torp: «Men er det politikk? Er ikke det verdier vi stort sett er enige i alle sammen?» Knut Arild ble svar skyldig. Jeg tenker at verdiene Krf er tuftet på ligger i ryggmargen, i vårt partis DNA, men at det er den konkrete politikken på disse områdene som teller.

Det hevdes at det er mange som sympatiserer med Krf`s politikk, men få av dem som stemmer Krf. Hvis det er rett, hvorfor er det slik? Jeg tror de som liker vår politikk, men ikke vårt parti, assosierer partiet med det jeg har kalt menigheten, og den vil de ikke inn i. Det oppfattes som noe for internt; bare for de innvidde.

Skal Krf overleve som parti, må vi tone ned menighetstanken. Vi må erkjenne at bekjennelsesparagrafen for lengst er opphevet. Vi må innse at kampen for å gjenreise et kristelig samfunn er tapt. Det er vår verdibaserte politikk folk liker, og det er den partiet må bygge videre på. Vi må derfor utmeisle tydelig politikk basert på våre kjerneverdier menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar.