Anders Tyvand

54

Ingen grunn til å gi opp KrF!

Knut Arild og Kjell Ingolf ønsket seg ulike samarbeidspartnere, men har én viktig ting til felles; Hjerte og engasjement for det som betyr noe. De som lot seg begeistre av Knut Arilds politiske budskap for ett år siden, bør fortsatt heie på KrF.

Publisert: 25. nov 2019  /  509 visninger.

Jeg skal være ærlig. Jeg var en av de mange som fikk en klump i halsen og en tåre i øyekroken under KrFs ekstraordinære landsmøte i november 2018. Partiet sa nei til Knut Arild Hareides forslag om å søke regjeringsmakt med Senterpartiet og Arbeiderpartiet, og det var klart at Knut Arild ville gå av som partileder.

Jeg hadde selv vært på talerstolen og anbefalt delegatene å gi sin støtte til Knut Arild. Selv om jeg alltid har hatt en borgerlig preferanse rent politisk, mente jeg det var gode grunner til å støtte partilederen; En stor andel av velgerne som har forlatt partiet i løpet av de siste 20 årene, har gått over til partier som befinner seg til venstre for KrF. Dette er mennesker som deler KrFs verdisyn, men som har en berettiget motstand mot et forpliktende samarbeid med Frp. I mange sentrale verdisaker står KrF og Frp så langt fra hverandre som det er mulig å komme i det norske politiske landskapet. Et samarbeid med Ap og Senterpartiet ville gitt oss en mulighet til å hente disse velgerne tilbake.

Styrket sentrum
Knut Arilds løsning ville også gitt oss en mulighet til å styrke sentrum. Endelig kunne KrF og Senterpartiet finne tilbake til hverandre, og endelig kunne vi igjen få en regjering uten fløypartier og med et betydelig tyngdepunkt i sentrum.

Samtidig mente jeg at det var liten grunn til å tro at et enda tettere samarbeid med høyresiden ville gi partiet et løft. Vi hadde samarbeidet med de borgerlige partiene gjennom flere år, men de borgerlig orienterte velgerne hadde likevel ikke sluttet opp om KrF. Det var liten grunn til å tro at et enda tettere samarbeid ville endre på dette.

I tillegg så vi at Knut Arilds tale til landsstyret hadde tent en gnist i KrF, og at denne gnisten spredte seg langt ut over de tradisjonelle partigrensene. Folk strømmet til partiet som aldri før. Tidligere medlemmer kom tilbake, og mennesker som aldri hadde vært politisk aktive hadde fått øynene opp for det kristendemokratiske tankesettet. Jeg så dette som en mulighet som var for god til å gi slipp på.

Hva nå?
Dette var min vurdering høsten 2018. Gjør jeg den samme vurdering i dag? Svaret er ja. Jeg mener fremdeles at KrF begikk en strategisk feil på det mye omtalte landsmøtet, og for meg oppleves fjorårets veivalg som en tapt mulighet for partiet.

Men både i forkant av Knut Arilds landsstyretale og i mitt innlegg til landsmøtet, la jeg vekt på at KrF er et sentrumsparti som kan samarbeide til begge sider. Det er lett å identifisere både konfliktlinjer og felles tankegods enten man ser til høyre- eller venstresiden. Sånn er det å være et sentrumsparti. Jeg var opptatt av at KrFs retningsvalg ikke var et spørsmål om partiets sjel. Det er verdiene våre og sakene våre som definerer KrF som politisk parti – ikke hvilke partier vi samarbeider med.

Derfor var det viktig for meg å fortsette mitt engasjement i partiet, og jeg var takknemlig for å få en plass i sentralstyret under vårens landsmøte. Jeg signaliserte at jeg ville opptre konstruktivt overfor vår nye leder, men at jeg samtidig ville være en vaktbikkje; Retningsvalget måtte ikke få innebære en grunnleggende endring av partiets politikk og verdimessige forankring.

Det som betyr noe
Så langt har jobben som vaktbikkje vært lite krevende. Av og til skulle jeg nok ønske at Kjell Ingolf ville ta litt tydeligere avstand fra enkelte utspill fra vår regjeringspartner på flanken, men hovedinntrykket er likevel slående; De verdiene Kjell Ingolf fremmer som partileder, er de samme verdiene som tente gnisten hos så mange mennesker for litt over ett år siden.

Dette ble spesielt tydelig for meg under partiets landsstyremøte tidligere denne måneden. Kjell Ingolf holdt en tale der han viet det meste av tiden til å snakke om klimautfordringene. Han viste til partiets stolte historie som miljøparti, og han lovet at KrF skulle bruke regjeringsmakten til å presse politikken i klimavennlig retning.

Han snakket også om de menneskene i samfunnet vårt som har behov for at fellesskapet stiller opp for dem. Han snakket om behovet for å styrke pleiepengeordningen, slik at foreldre med alvorlig syke barn skal ha muligheten til å ta hånd om barna sine – og han kunne vise til viktige gjennomslag i dette arbeidet.

Han snakket om menneskeverdet. Om enkeltmenneskets ukrenkelige og uendelige verdi. Og han snakket om fritidskortet. Et viktig virkemiddel og et viktig KrF-gjennomslag for å sikre at alle barn, også de som vokser opp i familier med lav inntekt, skal ha muligheten til å delta i fritidsaktiviteter.

Utviklingsminister Dag Inge Ulstein besøkte også dette møtet. Han lovte å være kompromissløs på at KrF og Norge skal stille opp for de menneskene i verden som trenger det aller mest. Mens de fleste velstående land prioriterer å gi bistand mellominntektsland – land der det er mulig å drive business og på den måten få noe tilbake – ville han kjempe for de aller svakeste. De som trenger det mest.

For å oppsummere; De to statsrådene formidlet solid og gjenkjennelig, kristendemokratisk KrF-politikk. De snakket om det samme som Knut Arild gjorde for ett år siden; det som betyr noe.

Både "røde" og "blå"...
Det bør ikke være veldig overraskende at Kjell Ingolf følger en velkjent politisk linje selv om partiet har inngått et samarbeid med høyresiden. Kort tid før det såkalte «skjebnelandsmøtet», vedtok et enstemmig landsstyre et dokument som fikk tittelen «Sammen for et varmere samfunn». Dette dokumentet oppsummerte KrFs verdier og konkretiserte og prioriterte hva KrF skulle jobbe for fremover, uavhengig av retningsvalg. Dette står fast, og følges opp av den nye partilederen.

Det er heller ikke slik at KrF har blitt et smalt parti på høyresiden som følge av regjeringsdeltakelsen. Enkelte har poengtert at stortingsgruppa nå kun består av representanter fra Sør- og Vestlandet, med Telemarks Geir Jørgen Bekkevold som et unntak. Vel, det stemmer. Men dette er ikke et resultat av retningsvalget som ble foretatt i 2018. Det er et resultat av stortingsvalget ett år tidligere.

Det er heller ikke slik at KrF gjennomsyres av «blå» politikere i alle sentrale organer. Både i partiledelsen, sentralstyret, landsstyret og KrFs vakre bukett av statsråder finner vi mennesker som stod på ulike sider i debatten om retningsvalget.

Et liv etter 2021
Mitt råd er derfor at de som lot seg begeistre av Knut Arilds verdibudskap i fjor høst, ikke gir opp KrF nå. Partiet gjør det dårlig på meningsmålingene, og vi er nødt til å løfte oss for igjen å kunne bli et landsdekkende parti med bred representasjon på Stortinget. De som ønsker seg et kristendemokratisk parti i Norge også i fremtiden – et parti som løfter menneskeverdet, forvalteransvaret og den radikale nestekjærligheten – bør bidra til at vi har et KrF på Stortinget også etter stortingsvalget i 2021. Vi trenger et slikt parti i norsk politikk.

5 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 5613 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
22 dager siden / 3746 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
23 dager siden / 1351 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1248 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
9 dager siden / 1221 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
8 dager siden / 1145 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
7 dager siden / 1135 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
18 dager siden / 1126 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere