Verdidebatt

Helseministeren og konstitusjonelt ansvar for rusreformen

AROD er enige med Røse og NNPF i at helseministeren og politikerne gjør en feil ved å se vekk fra premissene politikken bygger på. Ettersom både forbudstilhengere og legaliseringstilhengere nå snakker om menneskerettigheter og grunnleggende prinsipper, og beskylder politikerne for å føre en kunnskapsløs politikk på området, mener vi at politikerne må gå tilbake til grunnlovslinjen.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I et åpent brev får helseministeren kritikk for ikke å ville gjøre en skikkelig utredning av om avkriminalisering er veien å gå. Tidligere tolldirektør Bjørn Røse hevder at norsk narkotikapolitikk «fungerer godt» og at hadde Høie «gjennomført en objektiv utredning, ville konklusjonen trolig blitt nei.»

Som en stemme for de forfulgte grupperingene har AROD hele tiden argumentert for det samme; også vi vil ha en rusreform som begynner med det grunnleggende, men i motsetning til Røse mener vi at en objektiv utredning om premissene til ruspolitikken vil konkludere med det motsatte.

Vi har gode grunner for det. Røse's argumenter er tross alt imøtegått mange ganger før, og det er ingenting som tyder på at forbudet har vært egnet til å redusere tilbudet og etterspørselen etter illegale stoffer. I stedet finner vi at det er mer hensiktsmessige og mindre inngripende metoder å hanskes med problembildet og at i den grad vi nedtoner fiendebildet «narkotika» desto bedre er utfallet for individer og samfunn.

Langt på vei er rusreformens prosjekt nettopp dette: å avhjelpe det skadebildet som dagens politikk påfører brukerne, og det blir da avgjørende å få avklart premissene den bygger på.

Grunnleggende premisser

Ifølge menneskerettighetene har vi jo et ansvar overfor forfulgte grupperinger. Også disse er beskyttet av konvensjonene, og stadig flere menneskerettighetsanalyser konkluderer med at rusbrukerne har rettigheter som overgår det forbudstilhengerne vil innrømme.

Selv om disse er gjort i utlandet er det ingen grunn til å tro at en analyse overført til norske forhold ville konkludert annerledes. Tvert imot. Få land har vært mer herjet av overdosedød og idealer om nulltoleranse enn Norge, og de videre gode grunner for en mer dyptpløyende utredning blir åpenbare når vi vet at også FN og Europarådet har våknet opp til at det er et rettighetsbilde involvert. De erkjenner at vi vet for lite om dette og anbefaler alle enkeltland å gjøre tilsvarende undersøkelser. Når helseministeren da, som leder for Pompidou gruppen i fire år, har snakket varmt om en ruspolitikk underlagt menneskerettighetene, er det naturlig at han tar sine forpliktelser på alvor.

Arbeidet med rusreformen vil ikke bare kaste milliarder ut av vinduet om vi unødig sykeliggjør flere hundre tusen nordmenn som bruker rus men som ikke har et rusproblem. Om vi gjennomfører denne reformen uten å spørre oss selv med hvilken rett vi nekter folk selvbestemmelse på området, vil vi ignorere et rettighetsbilde som forblir uavklart, og det kan komme en dag da NAV skandalen er for ingenting å regne—en dag da hundretusenvis av narkotikadommer må erkjennes grunnlovsstridige.

Grunnlovstvist

Helseministeren har nå en unik mulighet til å få avklart de videre nyansene. Bare grunnlovssporet kan redde landet fra en prinsippløs videreføring av dagens politikk og oppklare den tvist som er oppstått på menneskerettighetenes område. For mens AROD og andre tolker folkerettslige forpliktelser i retning av et regulert marked, tolker Røse og Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF) barnekonvensjonen i retning av forpliktelser til et forbud. Det er av avgjørende viktighet for landet at denne problemstillingen blir forsvarlig avklart og vi gjør oppmerksom på at andre deler av politiet, som Bård Dyrdal og LEAP, er sterkt imot NNPF sin propaganda. I stedet mener de at politiets samfunnsoppgaver ivaretas bedre uten en lov som tvinger tjenestemenn til å tenke på folk som forbryterske elementer, kun i kraft av rusvalg.

Ikke bare det. På stortinget den 15 november, i anledning stoffbrukerdagen, påpekte Dyrdal at få politifolk har den moralske konstitusjon som skal til for å gjennomskue dette selv og han bad derfor politikerne om å hjelpe politiet.

Dette er en henvendelse politikerne må ta på alvor. Vi vet at lover definerer folks rettsoppfatning, og så lenge vi har med et forbud å gjøre vil samfunnet fortsatt se de forfulgte grupperingene som annenrangsborgere, fritt vilt i kampen for det gode samfunn. Vi kan imidlertid ikke forfølge folk uten gode grunner og tvang er en ikke en uproblematisk løsning. Det er dette som ligger til grunn for en internasjonal og nasjonal holdningsendring på området, og nå som menneskerettighetene mer og mer kommer til sin rett er det avgjørende at vi går tilbake til grunnlovssporet.

Den holdningsendring som etterlyses—og som er avgjørende for brukernes velferd og rusreformens målsetning—er jo dypest sett en kamp mot fordommer. De er i dag satt i system etter 50 år med forbudspolitikk, men fordi prinsipiell tenkning avslører avstanden mellom teori og praksis påhviler det helseministeren et konstitusjonelt ansvar. Alt for lenge har politikerne sett vekk fra konstitusjonelle prinsipper og når både forbudstilhengere og legaliseringstilhengere nå snakker om menneskerettigheter og kritiserer politikerne for å føre en kunnskapsløs politikk på området bør det være enkelt nok å finne enighet om en NOU som ser nærmere på spørsmål av grunnlovs vekt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt