Verdidebatt

Problematisk tittel

«Kommer introverte inn i himmelen? Det må du love å svare på». Hva har jeg gjort, tenkte jeg. Kommer folk til å tro at jeg stenger himmelens port for dem?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Ingen introverte i himmelen» er tittelen på boken jeg slapp i fjor. En journalist mente at jeg valgte tittelen for å provosere. En god venn sier at han mislikte tittelen, men likte boken godt.

Så hvorfor valgte jeg akkurat den tittelen?

Tittelen er snodig og kan misforstås, mener mange. Nei, jeg mener at den faktisk ikke kan misforstås. Den er som poesi og som et maleri som er større enn bokstavene og fargene du ser. Tittelen er til for tolkning.

Jeg tenkte en god del på hva jeg skulle kalle barnet, eller boken. Tittel er viktig, bokens navn gir boken identitet. Jeg hadde flere forslag: Skapt, Introvert, Skapt introvert og Introvertboken, var noen. Kjært barn, mange navn. Så begynte jeg å tenke på ordet himmel. Og vipps, Ingen introverte i himmelen. 

Jeg valgte tittelen først og fremst fordi den klang bra, og for alle assosiasjonene den skapte hos meg. Og så kom tanken: Den tittelen kan jeg vel ikke bruke, den vil bare bli støy. Jeg lot den modnes og testet den på flere. En klok venn leste manus før ferdigstilling. «Jeg elsker den», var hans reaksjon. Da var det gjort, og jeg turte å satse på en spennende og potensielt eksplosiv tittel.

Boktittelen var et eksperiment, et forsøk på å pirre nysgjerrigheten, for å stimulere nytenkning og til å dele videre det man oppdager. For ofte tør vi ikke si det vi mener og overlater det til de andre – til de som vet best, og vi forblir tause. Det er ingen fasit på hvordan tittelen skal forstås. Selv jeg, forfatteren, har ikke det. Slik poeten heller ikke har det med sine tekster, eller kunstneren med sitt kunstverk.

Etter at boken ble lansert kom det en del reaksjoner på tittelen. Det var nesten bare fra godt voksne jeg måtte svare på tiltale.

«Kommer introverte inn i himmelen? Det må du love å svare på». Hva har jeg gjort, tenkte jeg. Kommer folk til å tro at jeg stenger himmelens port for dem?

Jeg tenkte at godt voksne ikke er vant med å forholde seg til bruken av språklige virkemidler på samme måte som yngre og gjerne mer utdannede mennesker. Så fikk jeg høre at også akademikere synes tittelen er problematisk. Jeg følte at jeg måtte forsvare den med å si, «dette er ikke en akademisk utgivelse». «Det er populær sakprosa». For det er lov å drive med kreativ skriving også for forskere, det er til og med et pluss, særlig innen kvalitativ forskning. Det som i hvert fall er sikkert er at tittelen skaper engasjement. Det er jeg glad for.

Når man skriver noe andre skal lese begår man en stor risiko, man har ingen garanti for hvordan teksten blir oppfattet. Det kan lamme oss fra å tørre å skrive, fortelle og mene. Å skrive for andre er en mulighet til å dele av hvordan du ser verden. Det vil være en berikelse, hvis du tør.

Leseren skal få lov til å definere tittelens betydning. Jeg som forfatter må stå ved min tittel, og slippe den fri for lesernes fantasi. Da kan det oppstå noe vakrere enn bokstaver på papir. Teksten treffer, gjenkjennelse skapes og ordene lever videre. Slik blir boken mer enn forfatterens intensjoner. I denne boken er leseren hovedpersonen, som leser om sitt liv og hvordan være menneske i verden.

Håper folk leser boken, og ikke bare tittelen. Min oppfordring: vend tilbake til tittelen når du har lest boken.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt