Kreftens krigsmetaforer

Regissør Maria Sødahl er i disse dager aktuell med filmen Håp. En personlig spillefilm der hun bruker sin egen kreftsykdom som utgangspunkt. Filmen handler om en kvinne midt i livet som får en kreftdiagnose og beskjed om kort forventet levetid.

Krigsmetaforer

I forbindelse med filmlanseringen fikk regissøren tid hos Lindmo. Den brukte hun blant annet til å problematisere krigsmetaforene som preger mye av samtalen rundt kreft, kreftoverlevelse og kreftdød. Sødal fikk selv en dødsdom og overlevde mot alle odds. Hun forteller at hun ofte får høre at hun må ha vært veldig sterk. «Det synes jeg er en hån mot veldig mange», sier hun. «Kreftcellene bryr seg ikke om viljestyrke.» De som havner på dødsstatistikken, har ikke vært svake. «Jeg synes vi skal slutte med det!», sier hun. Altså, slutte å snakke om å vinne eller tape i en slik sammenheng.

Språket påvirker

Mange av dem jeg møter i jobben min, både de syke og deres pårørende, har krigsterminologien inne. De bruker den, og den gir mening for dem: «Kjempet mot kreften og vant», er en klassiker. Eller denne: «Tapte kampen mot kreften.» Som om det er en krig vi kan vinne eller tape.

Språk er aldri nøytralt. Språket påvirker oss, og det skaper virkelighet. Virkeligheten denne retorikken skaper, er en virkelighet man desperat ønsker seg når det står om liv og død. For sammen med forestillingen om krig, kommer også forestillingen om at det er noe vi selv kan gjøre for å påvirke utfallet. Den gir rammede mennesker en skjør opplevelse av kontroll: Om jeg bare holder meg unna sukker (noen hevder at sukker nærer kreftcellene), eller tenker positivt (det er de som mener å vite at kroppen heler seg selv bare den får optimale forhold), så har jeg en sjanse.

Begraves som en taper?

Jeg ble bevisst krigsmetaforikken da jobben min for femten år siden dreide mot arbeid med alvorlig syke og døende, på fagspråket kalt palliasjon. Vi var en fin gjeng i det palliative teamet. En av kollegaene ble en god venninne. Vi syntes vi hadde kloke og smarte samtaler om arbeidet vårt. Så ble hun plutselig selv en av de rammede. Hun fikk en alvorlig kreftdiagnose. Nå gjaldt det ikke lengre bare de andre, det gjaldt en av oss. I årene som fulgte – inn og ut av behandlinger – hadde vi mange samtaler om kreft og språk. Hun ville at jeg skulle skrive om det. Kanskje kunne vi gjøre det sammen? Så var det plutselig for sent. Men nå gjør jeg det. For henne, og for alle som blir sittende igjen med skyldfølelse og skam når de ikke blir friske. For det er baksiden av medaljen, prisen å betale for illusjonen av kontroll.

Hva skal det stå på min gravstein, da, spurte venninnen min, en av de siste gangene vi snakket sammen før hun døde. Skal det stå at jeg tapte? Skal jeg begraves som en taper? Spissformulert på den måten blir det ganske tydelig hvilken slagside et slikt språk kan ha for den enkelte. Ikke bare skulle hun dø, men hun skulle dø med en fortelling om at det var hennes egen feil – at hun ikke hadde gjort god nok innsats, at hun hadde mislyktes i å tenke gode tanker som kunne fjerne kreftcellene som stadig dukket opp på nye steder.

Sannheten om livet

Et alternativ til krigsmetaforene, kan være å snakke sant om livet. Det kan være vel så skremmende, siden det skreller bort den beskyttelsen vi så sårt ønsker oss. Da høres det omtrent slik ut: Livet er et risikoprosjekt. Hittil har alle dødd av det. Livet er ikke rettferdig eller urettferdig. Livet er, inntil det ikke er mer.

Den finske dikteren Eeva Kilpi setter ord på det eksistensielle ved livet: «Vi har inget skydd mot kärleken / inget skydd mot livet / inget skydd mot døden, inget skydd / så skyddlösa är vi. // Det ligger nästan något storslaget i det.»

Når jeg holder et spedbarn i armene, eller holder en døende i hånden, blir det tydelig for meg at menneskets storhet ikke ligger i kontroll, men snarere i vår ekstreme sårbarhet og i evnen til å gi seg hen. Livet er, inntil det ikke er lenger. Den erkjennelsen inviterer til andre ord. Og andre samtaler.