Sigmund Svarstad

54

Intelligent dyr – eller?

Forskjellen på humanistisk og evangelisk menneskesyn kan uttrykkes slik: Mens mennesket i evangelisk forstand er et subjekt med kropp, er det en kropp med intelligens i humanistisk.

Publisert: 21. nov 2019

«Mennesket er det eneste dyret som vet at det skal dø». Utsagnet til Aristoteles (384-322 f.Kr.) tyder på at forståelsen av mennesket som et dyr eller legeme med intelligens, er eldre enn den som følger av Darwins utviklingslære. Evolusjonsteoriens naturfilosofiske forutsetninger er Aristoteles’ kontradiksjons- og identitetsprinsipper samt en tro på at alt liv har oppstått ved endringsprosesser i tidligere eksisterende former. Samt at artenes opprinnelse og utvikling er naturlige følger av at de best tilpassede individene i en populasjon har størst sannsynlighet for å overleve og forplante seg. I praksis er Aristoteles forutsetninger fortsatt alle ikke-matematiske sorterings-vitenskapers universalverktøy.

Det rådende kunnskapsregimets forståelse av mennesket følger av Darwins evolusjonsteori. Hva dette innebærer, fremgår skremmende åpenbart av Store Norske Leksikons beskrivelse av begrepet. Blant mangt og meget fremgår der at mennesket er en art primater i menneskefamilien i overfamilien menneskeaper i underordenen ekte aper, at et av menneskets viktigste karaktertrekk er oppreist gange, at armene ble frigjort fra å delta i bevegelsen av kroppen til stadig mer avanserte formål, at et annet hoved-kjennetegn er den store hjernen som har rundt en liter større volum enn hos orangutanger, gorillaer og sjimpanser – de andre nålevende medlemmene av menneskefamilien – at mennesket har like mange kroppshår som en sjimpanse, men at hårene har redusert størrelse og at grunnlaget for menneskets kulturskapende evne i første rekke er knyttet til samspillet mellom hånd og hjerne.

Forståelsen av mennesket som skapning i Guds bilde, følger av Bibelens kosmogoni eller skapelsesberetning. Der lyder beskrivelsen eller ordbildet til forståelse av mennesket slik: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i sitt bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem». I motsetning til Darwins bygger ikke Mose teori på en hypotetisk antakelse, men på en hel(het)lig grunnsetning: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden». Bibelens første ordbilde til forståelse av Gud kan også oppfattes som en makrokosmisk eller naturgitt verdirelasjon, bestående av tre element – ett subjekt og to objekt. I den augsburgske trosbekjennelse beskrives subjektet som «ett guddommelig vesen, som både kalles og er Gud, evig, ulegemlig, udelelig, med umåtelig makt, visdom og godhet, skaper og opprettholder av alle ting, de synlige og de usynlige, og at det likevel er tre personer, av samme vesen og makt og like evige, Fader, Sønn og Hellig Ånd». Ifølge Mose beskrivelser kan bildet som mennesket skapes i, oppfattes som bildet av universets subjekt. Bildet av en ulegemlig og udelelig treenighet som er livets og universets evige opprettholder og (ny)skaper av alle usynlige og synlige ting, jf. Confesso Augustana. Forstått som skapning i Guds bilde, er menneskets egenverd altså forbundet med subjektet eller sjelen.

Slik betraktet kan forskjellen på humanistisk og evangelisk menneskesyn uttrykkes slik: Mens mennesket i evangelisk forstand er et subjekt med kropp, er det en kropp med intelligens i humanistisk. I evangelisk forstand er menneskets kulturskapende evne altså ikke knyttet til samspillet mellom hånden og hjernen, slik den er i objektiv eller humanistisk, men til samspillet mellom subjektet og hånden. 

Redegjørelsen tyder altså det evangeliske og det rådende kunnskaps- og utdanningsregimets (jødisk-kristne-humanistiske) i prinsippet ikke bare er omvendte, men også uforenlige livs- og menneskesyn.

Å plassere jomfruelige subjekt eller sjeler under utvikling, omstilling og modning i drivhus – der de nådeløst oppfattes og behandles som programmerbare ikt-roboter av blod og kjøtt på (2) ben – kan ha uheldige effekter. Ikke bare i smått, men også i stort. I de(t) små forkrøpler det sjelen – hevdet Rudolf Steiner for 100 år siden. I 2001 meldte Bergens Tidende at 40 % av skoleelevene – 12 av 30 – sliter med problemer av sosial og emosjonell karakter. I løpet av skoletiden vil ett av fire barn – 7 av 28 – trenge hjelp fra psykolog. Allerede i 1997 viste en undersøkelse at 8 % av elevene i videregående skole hadde vurdert å begå selvmord. Åtte prosent tilsvarer 2 av 25 – nær to elever i hver klasse. Utviklingen i skolen de senere år, gir meg ikke grunn til å tro at andelene er redusert. Heller ikke avismeldingene. De skadelidende i disse undersøkelsene er neppe de samme som medvirker til det globale klimaproblemet …

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere