Trenger vi dogmene?

For min del mener jeg at dogmene er viktige nok, men vi trenger ikke så mange av dem. Som kristne tror jeg vi klarer oss greit med to, og de kan fortrinnsvis formuleres som spørsmål mer enn som håndfaste påstander.

Det ene kan formuleres slik: Ifølge Bibelen har verden sitt opphav i en evig og allmektig Gud. Hva betyr det? Det andre kan uttrykkes slik: Ifølge Bibelen har Gud gitt seg til kjenne på flere måter, men først og fremst gjennom fortellingen om ett bestemt menneske. Hva betyr det? Nå inneholder riktignok både Bibelen og kirkens trosbekjennelser flere trospåstander og trosspørsmål enn dette. Men skal de forsvare sin plass, må de følge av de to første.

Når jeg formulerer dogmene som spørsmål, henger det sammen med at det kristne trosfellesskapet godt kan leve med litt ulike svar på disse spørsmålene. Men om spørsmålene forstummer, mister kristen tro sin identitet. Det er mulig å forstå forholdet mellom Gud og verden på ulike måter, blant annet fordi våre formuleringer uansett ikke helt klarer å fange det. Men blir spørsmålet borte, er det ikke lenger kristen tro vi snakker om. Noe tilsvarende gjelder Jesu person og betydningen av hans virke. Dette er noe vi aldri fullt ut klarer å beskrive. Men reduseres Jesus til et vanlig menneske, har kristen tro mistet sin identitet.

Framstilt på denne måten, er ikke kristen tro et sett med ferdige påstander som en forpliktes på. Den er heller å forstå som et perspektiv på verdens og livets mysterier som oppleves frigjørende og livgivende. Derfor er det, når en først har fått se livet fra denne synsvinkelen, vanskelig å gi slipp på den. Dette synes jeg kommer godt til uttrykk i Gjøsunds kronikk 16. november (https://www.vl.no/meninger/kommentar/et-forsvar-for-dogmene-1.1618748).

Det er likevel ingen tvil om at dogmer kan oppleves belastende. Jeg tror at det vanligvis kommer av at en får det for seg, eller blir fortalt, at en også må holde seg med et tredje dogme. Det er dogmet om at ett trosfellesskap, fortrinnsvis det trosfellesskap en selv tilhører, alltid (eller nesten alltid) har rett. Troen er ikke ekte og autentisk før den kompletteres med overbevisningen om at folkekirken, eller bedehuset, eller vekkelsen, eller organisasjonen, må forsvares for enhver pris. Kommer en i tvil om dette dogmets gyldighet, vil en ofte settes under betydelig sosialt press. Da vil i hvert fall dette dogmet oppleves belastende, og det er ikke så rart om en kommer i tanker om at det kanskje også kan gjelde de andre.

Løsningen på dette problemer er ikke å slå en strek over trosfellesskapene og insistere på at alle troende må finne veien på egen hånd. Det er viktig å kunne tro og tilbe i et fellesskap. Jeg vil også mene at noen måter å organisere dette fellesskapet på, er bedre enn andre. Men å bevare dette fellesskapet i den form vi kjenner det, kan aldri være en overordnet målsetting. Det er møtet med den allmektige, kjærlige og frigjørende Gud det dreier seg om. Mye åndelig forvirring hadde vært unngått om vi klarte å holde fast på det.