Verdidebatt

Omsorgssentrene kan lindre ensomhetsfølelsen.

Det er trist å bli gammel, især hvis du er over 80. Du erfarer hvordan «din jordiske hytte» gradvis brytes ned, dag etter dag, uke etter uke. Det som kan holde deg oppe legemlig og mentalt og gi deg en innsprøytning av energi, er samvær med nær familie, gamle og noen ganger nye venner.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Slik står det i det gammelnorske diktet, «Håvamål»: «Madr er manns gaman».  Samvær med andre mennesker er menneskets store glede.

Jeg er heldig som bor i en kommune som har lagt til rette for å stette dette behovet for kontakt med andre mennesker,  nesten jevngamle kvinner og menn,  på et omsorgssenter, fem-seks timer, fra en til tre dager i uken.

Noen av oss er kjente fra før, fra velmaktsdagene,  som kolleger eller fra politiske eller andre ideelle sammenhenger. Andre er bare bekjente, og noen ganger helt ukjente mennesker fra andre «walks of life» enn en selv. Vi blir hentet til og brakt tilbake fra omsorgssentret i drosje, noen kommer med rullator. Andre bruker stokk, og noen få  går mer eller mindre støtt på egne ben. Jeg er blant dem,  enn så lenge. Det er flest kvinner i flokken på ca. 20 personer. Det gjenspeiler situasjonen i siste fase av livet. Alle mine nære ungdomskamerater er borte. Noen av jentene er her fremdeles.

Omkvedet blant oss gamlinger er: «Mye er forskjellig, men inni er vi like». Det er utrolig hvor mye som er likt, men nesten like utrolig hvor mye som er ulikt, av det vi har opplevd i løpet av de siste 70 til 90 år. Noen bor alene når de ikke er på omsorgssentret, andre er lykkelige over å komme hjem til  ektefelle,  samboer  eller datter som de bor sammen med. Jeg har ikke hørt om noen som  bor sammen med en av sønnene sine. Noen er tilsynelatende så spreke at jeg har spurt dem hvorfor de er sammen med oss.  De har alltid en grunn.

De fleste har hatt barn, fra 1 til 5 stykker, selv om en eller flere av dem er døde. Noen få har fra en til to søsken som ennå lever. Ingen har foreldre som er i live. Det er utrolig hvor forskjellig erfaringene er med våre nære slektninger,  fra det tåredryppende til det groteske. Ved siden av de oppofrende og hyggelige sykepleierne, både unge og middelaldrende, menn eller kvinner, etnisk norske eller innvandrere, er det kontakten og praten med disse «englene»,  og de andre eldre som noen ganger blir en stor opplevelse. For et interessant liv noen av dem lever eller har levd!

Måltidene er dagens høydepunkt. Da kan alle eksponere seg hvis de vil, eller de kan sitte stille og bare lytte. Mellom måltidene, frokost og middag,  er det høytlesning fra lokalavisen av en fritidsarbeider, hos oss fra Frelsesarmeen, med anledning til kommentarer og meningsbrytning,  og deretter en halv times  strekk og tøy,  ledsaget av musikk.  Andakt og kunstneriske innslag blir tilbudt oss innimellom, og de gir grunn til både smil og tårer.

Det skal ikke stikkes under en stol at det er tilfredsstillende for en gammel mann som meg å bli av med noe av det jeg selv har opplevd, hvis forsamlingen ellers  er lydhør.  Hjemme i mitt eget rede kommer jeg ikke så lett til orde lenger når barn og barnebarn kommer på besøk. 7-ende far i huset har måttet lære at vi lever i en ny tid der «pater familias» ikke lenger har første og siste ordet i laget.

Dette skriver jeg for å oppmuntre gamle i samme situasjon som meg til å søke om plass på et omsorgssenter fra en til tre dager i uken hvis det fins et slikt i kommunen. Det kan forlenge livet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt