Torgeir H. Persett

7

Hjelp som trussel?

Vi lever i en tid hvor subjektive opplevelser overstyrer objektive fakta. Er det bare greit? Interessegrupper bruker situasjonen for det den er verdt. Er det greit?

Publisert: 15. nov 2019

Det ropes med utestemme: Konverteringsterapi FY!. Homobevegelsen - om det er et tillatt begrep – har satt navn på fenomenet, og gitt det et innhold som vekker såpass negativ oppmerksomhet at litt for få tørr bringe motforestillingene til torgs. Medietrykket har vært enormt, unisont og undertrykkende. Og skulle man først våge å heve røsten, sitter karakteristikkene løst. Fra forsiktige konservativt og gammeldags til et mer høyrøstet hensynsløst og avskyelig. Jeg forstår hvis noen føler sitt verdensbilde truet, om reorientering hevdes mulig. Og reagerer følelsesmessig i forhold til det. Likevel skurrer mange av de temperamentsfulle fordømmelsene.

Det dominerende ropet, spesielt fra den politiske venstresiden, konkluderer relativt kjent, systematisk og taktfast: Forbud, forbud og atter forbud. Mot å veilede sjeler som vil endring tilbake til originalen. Om vi har lov å kalle det det. Fordømmende opprop skyver foran seg tragiske selvmord som om alle homofile med ønske om hjelp til en ny tilværelse, ender opp med å ta sine egne liv. Det finnes helt sikkert eksempler også på slike tragedier, som de finnes innenfor andre områder. Tragisk er det uansett. Derfor er det viktig med mer kunnskap også på dette feltet. Ikke forbud.

En ikke helt upartisk helseminister bidrar og krydrer hetsen med grove beskyldninger. Debatten er unyansert og svært bebreidende overfor mennesker som tørr tenke høyt og annerledes. Enn de dominerende kodene. En diskusjon om innsikt og metodikk, drukner fullstendig i avskyen mot tanken på å kunne gi assistanse. Selv kirketopper utbasunerer sitt moteriktige og unyanserte fy til hjelpen, selv om den hjelpesøkende selv skulle be om den. At noen ønsker hjelp, og noen vil hjelpe, fremstår mer og mer som en trussel. Og debatten vris slik at den underbygger et slikt verdensbilde.

Alle mennesker er unike, og ifølge dagens norm har den personlige opplevelsen autoritet i den enkeltes virkelighet. Min virkelighet blir Virkelighet med stor v. Det er en grunnstein i dagens måte å tenke på. Og den gjør ikke livet enklere. Heller ikke samfunnet.

Vi er blitt veldig opptatt av naturens premisser når det gjelder klima, mindre når det gjelder kjønn. Det siste er - som sagt - rart, all den tid noe av det mest basale for mennesket og menneskelivet er kjønn. Enten vi liker det eller ei, blir vi født som gutt eller jente. I ulike varianter og med ulike potensialer, men likevel som gutt og jente. Hele vår eksistens er basert på dette. Ingen er vi fullkomne, og ingen er vi feilvare, uten at det rokker ved de grunnleggende fakta, eller ved det enkelte menneskets verd. Der det sistnevnte til de grader er overordnet kjønn! Selv om noen forsøker å få oss til å tro noe annet.

Hva vi utvikler oss til er noe annet. Det er også miljøstyrt. Noen mener i stor grad. Også om vi holder oss til forsking på området. Ut fra enkel logikk er et relevant spørsmål da i hvilken grad medietrykket og homopromoteringen, som påviselig er en del av vår virkelighet, også kan ha et ansvar for tragiske hendelser, like gjerne som kunnskapsløse sjelesørgeres forsøk på å hjelpe den som ser det meningsfylt å ville tilbake til normalen? At det kan forekomme sjelesørgeriske feil og overtramp, skal ikke underslås. Men ideelt sett skal vi vel hjelpe om noen ber om hjelp?

Vi skal møte den enkelte, og den enkeltes opplevelse, med respekt. Men impliserer det at vi også må underslå grunnleggende fakta om livet. Og ikke minst nekte hjelp til den som mener å ha kommet skeivt ut, og ønsker seg tilbake til normalen? Enten kritikerne liker det eller ei, det kommer nok alltid til å være noen, som ut fra kunnskap om livets fundamentale prosesser, vil ønske seg en slik retur. På samme måte som noen ut fra samme kunnskap velger å leve aleine. Da blir det strutsepolitikk å stikke hodet i sanden, og med forbud forsøke kneble hjelp til de som ønsker den. Det er således mer enn noensinne viktig å få fram en debatt, og ikke minst forsking, om hvordan best hjelpe de som vil ha hjelp. 

En ting er imidlertid temmelig sikkert, dit kommer vi ikke dersom en forbudslinje vinner fram. Så kan en jo spørre seg: Hvor barmhjertig er nå det?

5 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 5613 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
22 dager siden / 3746 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
23 dager siden / 1351 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1248 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
9 dager siden / 1221 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
8 dager siden / 1145 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
7 dager siden / 1135 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
18 dager siden / 1126 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere