Verdidebatt

Hvor langt inn i merkverdigheten skal vi gjemme Jesus?

Jesus er verdens lys og vi er kalt til å vitne om ham for hvert eneste menneske. Det er så uendelig trist å se den reaksjonære radikaliseringen som skjer i norsk kristendebatt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Da jeg vokste opp på åtti-tallet gledet vi oss over tøvær mellom øst og vest, og på nitti-tallet kom brobyggingen, Oslo-avtalen, en gryende klimabevissthet og avviklingen av apartheid. Det var gyldne tider. Det var som om verden ble litt mer Jesus-lik. Vi sa farvel til grenser, raseskille og alt som hindret mennesker i å se hverandre som likeverdige.

Gro innsatte verdens mest kvinnerike regjering - og vi så så lyst på det. Som kristen var det en drøm da muren falt og norsk reformpolitikk ga oss kristne radiostasjoner og tv-stasjoner og vi tenkte: Nå går det framover.

I dag sitter jeg litt desillusjonert og følger samfunnsdebatten. Er vi blitt så redde for muslimsk radikalisme etter 11. september at vi helt har snudd, helt har gravd oss ned i skyttergravene.

Ikke vet jeg hvor det begynte, men hele den vestlige verden og kristenhet med, ser ut til å bevege seg i en retning hvor det outerte og splittende tar over for det samlende og framtidsrettede.

Jeg elsket det da jeg leste Bjørn Eidsvåg snakke om Jesus som kjærlighetens herre. Det var så godt å lese ham da han skrev om historien hvor profetene og Jesus hver gang velger kjærlighet og nåde når skrifttroen og dogmene kommer på dagsorden.

Kristenledere på den klassiske teologiske siden ser ut til å bevege seg fortere og fortere ned i skyttergraven. Rett til homoterapi er visst en viktig ting for å sikre trosfriheten. Forstå det den som kan.

Menneskeverdet er truet av klimaforkjempere og miljøorganisasjoner. Og klimakampen er visst en satanisk løgn som FN har satt i verk for å forberede antikrists komme og som bare Trump er tøff nok til å avsløre. Forstå det den som kan.

Titusenvis av norske barn stigmatiseres visst fordi helseministeren har sagt det er livsfarlig med fordømmelse av homofile handlinger. Forstå det den som kan.

Landet vårt står visst i fare for å bli islamifisert fordi noen tusen mennesker som ikke tror på kristendommen får lov å praktisere sin tro og bygge sine gudshus.  Forstå det den som kan.

Det er tydelig at mangfold er i ferd med å bli en fare mot kristen tro. det virker i alle fall slik på debatten.

Det er da jeg spør meg. Hvor langt inn i merkverdigheten skal vi gjemme Jesus? Hvor vanskelig tilgjengelig skal han bli?

Han står for døren og banker. Han tar i mot alle som strever og bærer tungt. Han gir hvile. Vi kristne har verdens beste budskap. Vi kjenner mannen som soner menneskers synder og setter oss i frihet.

Kan vi ikke gjøre som vi gjorde på 80- og 90-tallet? Det var år med økumenikk, samling, fellesskap og fremtidstro. Nå råder splittelsen.

Vi ser ulikt på ting - og så? I kirken lever vi godt med å være uenige i samlivsspørsmål. Troen på Jesu verk er så mye større enn det som vi er uenige om.

Bibelen er full av påbud vi har forlatt. Hvordan har lederne tenkt at folk skal se Jesus når vi krever mindre av oss selv enn av andre? Vi kan ikke pålegge de homofile å leve etter en skriftrofasthet vi andre for lengst har forlatt. Når vi kan bruke fornuft og kunnskap om oss selv, må vi vel bruke den om homofile også?

Verden er ikke skapt på seks dager og kvinner er ikke født mannen underlegen.  Til mann og kvinne skapte han dem. I dag vet vi at han også skapte dem til homo og hetero - og at kjønn og seksualitet er langt mer mangfoldig og komplisert enn vi trodde. Vi kan ikke bare hoppe over det.

Jeg sier som Schelderup. Han mente Skriften var viktig, men når vi skal erkjenne Gud og hans virke, må livet, den samlede kunnskapen, altså selve livet, gå foran.

Muslimene tar ikke over Norge, de homofile ødelegger ikke samfunnstrukturen og menneskeverdet er ikke truet spesielt fra den grønne siden i en tid hvor høyreradikale inspiratorer sitter i regjering og rasister og nazister går i våre gater.

Vi er inne i en svært reaksjonær og skummel tidsepoke, og det synes jeg er leit. Jeg har alltid trodd på samfunn som forandrer for å bevare. Av og til må vi endre holdninger i enkeltspørsmål for å bevare innholdet og kjernen i det vi tror på. Det er en Gud som strekker seg mot menneskene av kjærlighet. Når alle fordømmer, ofrer han seg.

Nå må ikke frykten ta kristenfolket slik at vi stenger for Jesus. Jesus  ønsker å møte mennesker - akkurat slik mennesker er. En venn sa det veldig godt:

"Det er farlig når kristenledere gjør sin egen samvittighet til mål og test for andres liv og tro".

Kan ikke alle disse sære tingene flyttes bakover? Vi er kalt til å forkynne Jesus. Vi er ikke kalt til å frykte framskrittet og sette mennesker i bås og forakte viten og kunnskap. Det sanne må seire.

Sannheten finner vi i Bibelen, men også i vitenskap, kunnskap og forskning. Evangeliet er så mye større enn de tidsbestemte levereglene i Bibelen. Evangeliet passet til alle tider, uansett kunnskapsnivå om menneskelivet.

I 2000 år har evangeliet vært et lys vi har forsøkt å sette i en stake, men vi har hatt vansker siden vi er innestengt i tidens rammer. Målet må fortsatt være å frigjøre det evige fra det tidsbestemte slik at Guds lys kan skinne for menneskene.

Hvorfor faller så mange ned i grøfta på nytt? Om 20,30 år må de beklage at de ikke så det alle andre så. Hvor lenge skal vi stenge for Jesus med å våre fordommer?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt