Marit H Meyer

Generalsekretær i Venstre og kommunestyrerepresentant
3

Landsbyens barn

«Det krever en landsby for å oppdra et barn». Jo, vi er mange som nikker gjenkjennende til det. Men bruker vi kunnskapen når vi leter etter svar på hvordan vi bekjemper barne- og ungdomskriminalitet?

Publisert: 14. nov 2019

Barne- og ungdomskriminalitet debatteres med jevne mellomrom temmelig friskt. Ikke minst på det sentrale Østlandsområdet er dette en politisk sak de fleste vil kjenne igjen. Debattene omhandler til dels svært alvorlig kriminalitet og behovet for sanksjonsmuligheter ovenfor ungdom som begår gjerninger til skade for både dem selv og for samfunnet – før de er i nærheten av å være 18 år. Dette er store og alvorlige problemstillinger som handler om både enkeltskjebner og om fellesskapets behov for å beskytte seg mot kriminalitet.

Debatten er verken ny eller unik. På starten av 2000-tallet gikk også denne diskusjonen høyt. Det var den gang en tendens til å skjele mot den kriminelle lavalder når spørsmålet om barne- og ungdomskriminalitet kom opp. Det er – da som nå - lett å være enig i at også ungdom må møte en reaksjon, og de må gjøre opp for seg når urett er gjort. Men barn kan og skal ikke behandles som drevne kriminelle.

Daværende justisminister Odd Einar Dørum (V) påla i 2002 politiet å prioritere det forebyggende arbeidet blant barn og unge. Blikket ble rettet mot samarbeidet mellom politi og barnevern. Det ble lagt vekt på forsøk med barnevernsarbeidere på politistasjonene og ulike former for samarbeid med skole. Rollen til konfliktrådene, etterforskningsplikt i politiet, utforskning av det britene kaller «restorative justice» var blant noen av sporene. Hele poenget var å oppmuntre til tverrfaglig og tverretatlig arbeid på komplekse og sammensatte samfunnsproblemer. Poenget var å få fram gode eksempler på hvordan man kan forhindre eller stanse kriminelle løpebaner hos ungdom.

Mye kan være endret siden starten på 2000-tallet. Men debatten om hvordan vi møter de mest utfordrende sakene består. Det er krevende å finne gode svar på de fleste av spørsmålene knyttet til barne- og ungdomskriminalitet. Med jevne mellomrom trenger vi også å spørre oss selv – hvem er disse barna, egentlig? Hva gikk galt? Hvorfor gikk det galt? Har vi de rette virkemidlene for å få dem på rett kjøl? Som samfunn trenger vi stadig å utfordres på om vi løser våre utfordringer på riktig måte.

Denne uken var jeg som kommunestyrerepresentant på besøk til et av områdene i min kommune som har en del utfordringer. Gjennom møte med frivilligheten, skolen, politiet og engasjerte enkeltpersoner fra nærmiljøet blir det synlig hvor viktig dette komplekse fellesskapet og denne felles innsatsen er. Skolens rolle som et nav i barn og unges liv der de møtes på tvers av alder og grupperinger kan ikke vektlegges nok. Frivillighetens betydning for det sosiale livet etter skolen og i helger kan for mange bli helt avgjørende.

Mange lokalsamfunn har mange enkeltaktører og personer som virkelig ønsker å bidra i arbeidet med stedets barn og unge. Som ansatt, som forelder, som «nabokjerring» eller som frivillig. I sum utgjør de alle de ulike aktørene som treffer barnet og dets familie. I sum er de «landsbyen» som må jobbe i fellesskap for å ta vare på disse unge som strever med å akseptere eller etterleve samfunnets normer og regler for rett og galt.

Det er nok en del som tenker at politiet burde få en større rolle. Det er en del som mener at skolen må ta mer tak. Eller at frivilligheten bør ta mer ansvar. Saken er vel den, at de ulike instansene jobber offensivt ut fra sine forutsetninger svært mange steder. Men en offentlig etat eller frivillig organisasjon løser ikke disse utfordringene alene. Derfor er det ikke en satsing på politiet alene som kan løse ungdomskriminalitet. Det er heller ikke frivilligheten alene som kan sørge for at disse ungdommene har noe givende å foreta seg på kveldstid.

Vanskelige utfordringer har sjelden rene endimensjonale svar. Det er samspillet mellom viktige krefter det handler om. Det er summen av innsats som virkelig kan snu vanskelige livsløp over i et godt spor – for både individet og for samfunnet. Det krever en landsby, med andre ord.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 5368 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
16 dager siden / 3728 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
18 dager siden / 1294 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1174 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
13 dager siden / 1004 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
5 dager siden / 933 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
23 dager siden / 906 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere