Verdidebatt

Reinås, FMR, og motstand mot menneskerettsanalyser

Knut T. Reinås, leder i Forbundet Mot Rusgift (FMR) og en ivrig forbudstilhenger i 40 år, imøtegår ideen om menneskerettighetsprinsipper som basis for ruspolitikken. Alliansen for en rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) svarer.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Takk til Knut Reinås for at FMR tar debatten om ruspolitikk og menneskerettigheter. Det er et godt tegn i tiden at nestoren for norsk ruspolitikk kommer på banen, men vi er ikke overrasket over hans umiddelbare motstand mot menneskerettighetstenkningen.

Tross alt, for Reinås er det viktig å opprettholde «en visjon om et samfunn hvor stoffbruk forblir en uakseptabel adferd og et marginalt fenomen». Dette er målestokken som narkotikapolitikken skal vurderes i forhold til, og brukerne skal umyndiggjøres og institusjonaliseres. Han legger skylden på narkotika for brukernes problemer og tenker at de som ønsker å si nei «trenger en straffetrussel å støtte seg på». Med utgangspunkt i dette har han vært en solid støtte for forbudslinjen i flere tiår. FMR har til og med sammenlignet bruk av narkotika med pedofili, og det kan da være opprivende å se nærmere på menneskerettighetsbildet.

Det er sikkert derfor Reinås så glatt avfeier ARODs påstand om menneskerettighetsbrudd. For Reinås er det ikke engang snakk om befolkningsforfølgelse, idet vi har en lov (som han ser som legitim), og han antyder i stedet at undertegnede har liten kjennskap til menneskerettighetskonvensjonene. Som han sier: Mikalsen «vet kanskje ikke at det eneste stedet i den internasjonale menneskerettighetslovgivningen hvor narkotika er nevnt, er i FNs barnekonvensjon artikkel 33, og der står det at barn skal beskyttes mot ulovlig bruk, salg og produksjon av narkotika. Det henvises i Barnekonvensjonen også til FNs narkotikakonvensjoner som slår fast at bruk og innehav av narkotika til eget bruk skal klassifiseres som en kriminell handling.»

Prinsipiell forankring

La meg si til mitt og flere hundre tusen nordmenns forsvar:

Så lenge staten velger å kriminalisere en befolkning og med trussel om vold nekter selvbestemmelse er det snakk om befolkningsforfølgelse. Vi har med politi, fengsler, og påtvungne behandlingsinstitusjoner å gjøre, så kall en spade en spade.  Videre, forfulgte grupperinger har et rettighetsbilde som staten har plikt til å avklare. Dette er uomtvistet og AROD har allerede vist til flere menneskerettighetsanalyser fra andre land som bekrefter hypotesen om rettighetsbrudd.

Det er således Reinås sin forståelse av menneskerettstolkning som er ute å kjøre, da det er irrelevant om narkotika står nevnt eller ikke i konvensjonene. I stedet må alle analyser bygge på prinsipiell tenkning målt opp mot likhet, forholdsmessighet, selvbestemmelse, og frihetspresumpsjon, og Europarådet utarbeider nå en baseline rapport på området som hele Europa venter på. Den er ferdig om et års tid; AROD har vært med på å forme prosessen, men i mellomtiden har vi altså analyser fra andre land hvor grunnlovsdomstoler har sett på saken.

Overført til norske forhold er det ingen grunn til å tro at funnene ville blitt annerledes. Også her ser vi at narkotikaforbudet har feilet i å redusere tilbudet og etterspørselen og at det narkotikafrie samfunnsidealet i stedet har hatt en dehumaniserende virkning. Vi ser at de forfulgte grupperingene bare klarer seg dårligere, at forbudet har videre ringvirkninger som skader oss alle, og at vi kan redusere det skadebildet som følger av bruk med mindre inngripende metoder. Dette er viktig. Vi er som samfunn forpliktet til å veie individets rett til selvbestemmelse opp mot samfunnets behov for beskyttelse, og fordi stadig flere fagfolk og rapporter konkluderer med at (1) skillet mellom legale og illegale stoffer i utgangspunktet er meningsløst og (2) at forbudet har hatt verre konsekvenser enn narkotikabruken, kommer menneskerettighetsprinsippene sakte men sikkert til sin rett.

Det er som sagt disse som ligger bak ordlyden i menneskerettighetskonvensjonene. De er ånden som tilfører instruksene vekt, og Canada og andre aktører tolker derfor Barnekonvensjonen og artikkel 33 i retning av en nødvendighet av å legalisere. Dette nettopp på grunn av forholdsmessighets analyser og prinsipielle hensyn.

Konvensjonsmessig hierarki

Det er nemlig et konvensjonsmessig hierarki her i verden hvor forpliktelser til menneskerettighetene står over de forbudstilhengerne mener å spore til ruspolitiske konvensjoner. Likevel, også ruskonvensjonene gjør klart at intensjonen er å beskytte folkehelsen og at forpliktelser til forbudslinjen er underordnet grunnlovsmessige hensyn. Det var for eksempel derfor Spania opprinnelig ikke kriminaliserte bruk under disse konvensjonene, og hvor langt videre det er rimelig å tolke menneskerettighetene oppdager altså stadig flere grunnlovsdomstoler.

AROD vil derfor oppfordre Reinås til å se nærmere på modellen som disse domstolene bygger analysene på. Han vil da oppdage at den er god og enkel nok å forstå—og at motstriden til forbudslinjen også er klar nok.

Derfra er det bare å gå i seg selv og spørre seg om forbudslinjen virkelig er verdt å forsvare. Andre fagfolk har vist at syndebukk mekanismen (vår tendens til å gi enkeltgrupperinger skylda for problemer som vi har et kollektivt ansvar for å løse) ligger til grunn for dens popularitet. Vi anbefaler således Reinås og FMR til videre å vurdere denne tilbøyelighet i seg selv, og det vil bli enklere å finne fred med menneskerettighetenes implikasjoner.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt