Roar Mikalsen

7

KrFU, ruspolitikk, og befolkningsforfølgelse

Alliansen for en rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) imøtegår KrF sin påstand om at dagens ruspolitikk er solidaritet i praksis. Vi viser til menneskerettsprinsippene i opplysningstjenestens ånd.

Publisert: 14. nov 2019

KrFU’s nestleder Hadle Rasmus Bjuland gikk nylig ut mot MDG’s Christine Evjen. Evjen på sin side gikk ut mot KrFU’s leder Martine Tønnessen som kritiserte brukerorganisasjonen Normal for å være nytelsessyke hedonister som verken respekterte eller representerte fellesskapets beste. Oppsummeringen av debatten så langt er at KrFU ser forbudslinjen som solidaritet i praksis, mens Normal og MDG fokuserer på skadebildet som følger av forbudslinjen og argumenterer for at hasj bør selges i butikk.

Kontroversielt nok, men hvorfor? Hvorfor velger vi som samfunn å straffe rusbruk heller enn å la det være et spørsmål opp til den enkelte selv? Hvorfor fortsetter vi å kriminalisere en større del av befolkningen når vi vet at alkoholforbudet var lite egnet og at vi mer hensiktsmessig kan samtlige stoffer med mindre inngripende metoder enn frihetsberøvelse eller sykehus? Hvorfor er det så vanskelig å ta inn over seg det smertebildet vi påfører de forfulgte grupperingene og familiene deres?

Sett fra grunnlovens og menneskerettighetenes perspektiv ligger det jo en frihetspresumpsjon til grunn. Denne tilsier at man skal ha meget gode grunner for å nekte folk selvbestemmelse, og når forbudslinjen i over 50 år har feilet i å redusere tilbuds- og etterspørselsproblematikken for de illegale stoffene, skulle man tro at vi var villige til å revurdere strategien.

Rent faktisk, det er enormt viktig at vi gjør det. Om vi ikke bygger politikken på liberale premisser, vil den nemlig bygges på totalitære, og dette er vi som samfunn ikke tjent med. Vi har tidligere sett hvor ille det kan gå når massebevegelser styres av ledere som ikke vil revurdere premissene for sine korstog, og når også stadig flere grunnlovsdomstoler begynner å ta tak i problematikken er det på tide at også norske politikere—KrF inkludert—ser nærmere på spørsmål av grunnlovs vekt.

Det betyr at vi må se nærmere på hvordan prinsipper som likhet, forholdsmessighet, selvbestemmelsesrett og frihetspresumpsjon overføres på ruspolitiske forhold. Befolkningsforfølgelse må alltid være siste utvei. Når staten allikevel velger dette maktmiddelet har de forfulgte grupperinger krav på et visst rettsvern. Og det faktum at de grunnlovsdomstoler som tar tak i saken konkluderer med at rusbrukere har gode nok grunner til å velge selv, gir oss en ide om hva menneskerettsanalyser ville konkludert med overført på norske forhold.

AROD har tidligere sagt noe om dette til Tønnessen, men hun har ikke svart. I stedet registrerer vi at KrF fortsetter sitt forsvar av forbudslinjen, uten at de på noen måte svekker legaliseringstilhengernes sak.

For det første tar Bjuland feil når han påstår at «Hasj blir ikke et mindre helseskadelig stoff så lenge det selges i butikk form og ikke på gata». Vi vet at dødsfall forbundet med manglende kvalitetssikring økte sterkt under alkoholforbudet og det samme er tilfellet med andre stoffer. Bare et lovlig regulert marked kan forhindre den død og ødeleggelse som det sorte markedet bringer med seg og kvalitetssikring er avgjørende. 

Vi ser imidlertid hvor meningsløs debatten blir så lenge forbudstilhengerne gjentar seg selv.  Dette har de gjort i 50 år og hva vi trenger er et perspektiv mer i tråd med menneskerettighetene. For Bjuland tar også feil når han hevder «at det er ikke et selvstendig argument i seg selv at mange bruker hasj. Det er ikke slik at det blir mer riktig å bruke et narkotisk stoff fordi mange bruker det eller i enkelte miljøer florerer stoffet». Han tar feil fordi rusbruk historisk sett alltid har vært en sentral driv, og sett fra menneskerettighetenes perspektiv tyder altså alt på at staten begår et overgrep når den nekter brukergrupperingene selvbestemmelse.

Så langt ser KrF vekk fra dette. Som gode gamle kristenmoralister forveksler de i stedet nestekjærlighet med en ubevisst drift mot totalitære impulser og dette ser vi tydeliggjort i Bjuland’s formaning om at «Vi ønsker heller å bruke vår politiske innflytelse til å styrke helsetilbudene slik at ingen skal måtte bruke narkotiske stoffer».

Det er denne nulltoleranse-visjonen som har rettferdiggjort de største overtramp i krigen mot narkotika. Det er denne ideen om at visse andre—som ikke engang vil ha deres hjelp—skal reddes fra fortapelse som ligger bak det meste av kirkens overgrep igjennom tidene. Og vi oppfordrer igjen KrFU til å se nærmere på det prinsipielle grunnlaget for ruspolitikken, heller enn å videreføre forfedrenes synder.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 5368 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
16 dager siden / 3728 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
18 dager siden / 1294 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1174 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
13 dager siden / 1004 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
5 dager siden / 933 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
23 dager siden / 906 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere