KrFs nye hjertesak

«Politikk og forvaltning må bygge på kunnskap», sa nyslått Norad-direktør Bård Vegar Solhjell til Bistandsaktuelt 8. november. Selvsagt kanskje, men med vår tids press mot vitenskap er det en helt nødvendig programerklæring.

Moderne slaveri

Det gjelder ikke minst på det utviklingspolitiske feltet hvor Solhjell har fått en flunkende ny bistandsbaby i fanget. «Moderne slaveri» er det friske blodet i KrFs bankende hjerte for fattige og trengende. 150 millioner friske kroner er satt av til kampen mot dette globale ondet.

Bare så det er sagt: Jeg er helt enig i at kampen mot utnyttelse av sårbare grupper er viktig. Men etter en samtale med Fafo-forskeren Anette Brunovskis, ble jeg oppmerksom på en rekke spørsmålsstillinger om den nye satsingen. Kunnskapsbaserte spørsmål som stilles av fagfolk i mange land, men som politikere velger å se bort fra.

Begrepsforvirring

For det første er det selve begrepet «moderne slaveri». Det er ingen norsk oppfinnelse, men inngår i en internasjonal politisk kampanje drevet fram av filantroper, aktivister og lobbyister hvor påfallende mange ser ut til å være kristne organisasjoner plassert på høyresiden i politikken. Begrepet, som for øvrig også mangler forankring i internasjonalt juridisk rammeverk, er en samlebetegnelse som rommer alt fra tvangsarbeid, bortførte skolejenter i Nigeria, hushjelper i London, sex-arbeidere og barnesoldater – kort sagt mennesker i svært ulike situasjoner av utnyttelse som ikke kan samles under samme paraply.

Dernest; pådriverne begrunner engasjementet i en «Global Slavery Index» etablert av multimilliardæren Andrew Forrest og hans organisasjon Walk Free. Registeret brukes også av regjeringen, men bør møtes med betydelig skepsis, ifølge Brunovskis. Den viser at antallet «moderne slaver» økte fra 35,8 millioner i 2014 til 40 millioner i 2016. Disse vanvittige tallene er omfattet av en serie metodiske mangler. Men når fagfolket tar opp dette møtes de med overdøvende taushet fra aktivister og myndigheter.

Vanskelig dokumentasjon

En ringrev på feltet, juristen Anne Gallagher, beskriver hvordan indeksen etter sigende ble etablert på bakgrunn av råd fra en annen filantrop, Bill Gates, i en artikkel i The Guardian 28. november 2014. Tallfesting er viktig for å måle resultater av innsatser, men også for å synliggjøre utfordringen. Dokumentasjon av sammenhengen mellom sykdomsutbredelse og vaksinasjon har da også vært avgjørende for Gates-stiftelsens globale gjennomslag.

Noe ganske annet er det å dokumentere moderne slaveri. En av utfordringene handler nemlig om fravær av harde data. Millioner av mennesker rammes, men på ulike måter og ofte skjult for omverden og derfor umulig  å dokumentere. Og uten en klar definisjon av hva moderne slaveri skal omfatte, kan man heller ikke måle det.

KrF-kontakter

I den norske konteksten er det underlig at utviklingsminister Dag Inge Ulstein og KrF helt har unnlatt å basere seg på solid internasjonal forskning, hvorav mye er utviklet i Norge av internasjonalt anerkjente fagmiljøer på menneskehandel-feltet. Derimot har pådriveren fått stort spillerom, trolig gjennom varme kontakter i den nye KrF-ledelsen. Like alvorlig er det at regjeringen setter til side det som er etablert internasjonalt språk og jus i en tid hvor internasjonalt rammeverk er under press.

Pliktetikkens bakevje

«KrF sitter fast i retorikken om sine eigne gode intensjonar», skrev forfatteren Olaug Nilssen krast på kommentarplass i Klassekampen 9. november. Det syntes også å være tilfelle i denne saken hvor partiet har valgt å se bort fra fagekspertisen og tatt beslutninger som ingen riktig vet hva vil føre til.

Dårlige beslutninger tas ofte på bakgrunn av hastverk, udokumenterte antakelser og manglende involvering. Her ser det ut som KrF skårer full pott. Det er synd, fordi en mer fagbasert tilnærming kunne dratt kampen for de som trenger det aller mest i en bedre retning.