Andrés Villagra

6

Etter at stormen har lagt seg?

Publisert: 11. nov 2019

I helgen forrige uke var det gått et år siden den dramatiske og lidenskapelige veivalgsprosessen tok slutt i fjor. I forbindelse med det, har eks-partileder Knut Arild Hareide meddelt om at han tar farvel med sin rikspolitiske karriere. Han etterlater et parti som har blitt i stor grad traumatisert av fjorårets teaterdrama.

Ingen hadde tenkt at det lille KrF skulle bli eksponert for så mye mediedekning. Ingen, ihvertfall de som er uvitende ovenfor de parlamentaristiske prosesser, hadde tenkt at Erna Solbergs skjøre borgerlige enhetsregjering skulle få sin skjebne avgjort av et så marginalt parti. Ingen hadde tenkt at Hareide var villig til å gå så langt. Ingen hadde tenkt at 2018 skulle bli mer hysterisk.

I løpet av noen flere uker, ble det interne dramaet innad i KrF en slags substitutt for all lørdagsunderholdning. De lange og monotone fylkesmøtene ble plutselig “lørdagskos”. Hele Norgesrikets skjebne hvilte på disse langsomme møtene. Hele Norge var vitne til et opprivende drama. Det hele lignet på en kongesaga eller en teaterdrama fra antikken. Prologen tok sted i en beskjeden sal, der hvor St. Hareide proklamerte sin store bud foran sine lamslåtte disipler. Dette markerte starten på en bitter slag mellom de “røde”, som fikk sjelehjelp fra Tankesmien Agenda og Vårt Land, og de “blå”, som fikk sin sjelehjelp fra Civita, Dagen og Norge IDAG. Epilogen endte storslagent, der hvor St. Hareide ble felt av sine egne disipler og ble beite for de blå ulvene. Det så ut som at Slaget ved Gardermoen var en blanding av slaget ved Stiklestad, slaget ved Thermopylene, slaget ved Waterloo og slaget ved Stalingrad. 

Jeg kan vel unne meg litt å skrive storslagent, når mange KrF`ere baserte hele sin politiske karriere på dette øyeblikket. Den rette partikonstellasjon skulle avgjøre alt!

Jeg tror det er tydelig for mange om hvilken side jeg stod på under veivalgsprossesen. KrF måtte velge side. Det diffuse spillet som vi lekte på Stortinget etter valget i 2017, dro ikke noe nytte for vårt parti. Jeg konkluderte med at den borgerlige siden vår mer spiselig enn den sosialistiske siden. Mitt standpunkt var basert på både ideologi, ettersom kristendemokratiet er nært beslektet konservativ tankegods, og at en stor andel av våre velgere hadde sympati for høyresiden. Men da det ble klart at KrF skulle inn i Erna Solbergs regjering, følte jeg ikke noe særlig stor begeistring over det. Jeg ville bare for en gangs skyld se KrF prestere bedre på meningsmålingene og komme seg ut av floken. Men om det virkelig var riktig av KrF å gå inn i Erna Solbergs høyreorienterte regjering, får vi se i stortingsvalget i 2021.

I det siste har vi sett tegn til at splittelsen innad i KrF har gradvis blitt dypere og dypere. Emil André Erstad, som var Hareides lojale ridder, lanserte nylig en bok der hvor han gjenforteller veivalgsprosessen i sitt eget perspektiv. Ordene som blir brukt i boken er ikke nådige. Erstad karakteriserer nestledernes (som var blå) handlinger med Erna Solberg som et “svik” og uttrykker en bitter raseri om veivalget. Mange følte det samme som Erstad da resultatet ble avgjort 2. november, og misnøyene imellom hverandre innad i KrF har vært ganske sterkt. Jeg har egentlig ikke lyst å uttrykke denne følelsen meget åpent, men den “blå-og-“rød”-splittelsen kan sjelden ende godt. I verste fall partiskisme. Hele situasjonen i KrF minner meg om da Venstre på landsmøtet i 1972 opplevde en partisplittelse på bakgrunn av norsk EF-medlemskap. Det ligger foreløpig et potensiale for partisplittelse i KrF. For noen dager siden, kunne et av initiativtakerne til Drivkraft, Odd Anders With, meddele om at interessen for liste ved stortingsvalget var stor (Lindvåg, 2019, November 7).

De dype splittelsene innad i KrF har ført til en stor mengde refleksjon. Under valgkampen fikk jeg en del opplevelser og erfaringer som førte til at jeg reflekterte over partiets essens og omdømme

Jeg innså at de dype splittelsene innad hadde sine røtter i partiets ideologiske essens. Fra 1933 frem mot slutten av 1990-tallet, var partiet konstruert rundt et konsept om å fremme “kristenfolkets” interesser, samt å verne om de “kristne verdiene”. Det man ikke innså fra tidlig av, var at Kristen-Norge var meget mangfoldig politisk og verdimessig sett. En pinsemenighets syn på en ting, kunne ikke være representativt for en luthersk statskirke. Hver ulike menighet og trosretning har ulike verdisyn og oppfatning om visse saker. Det var ikke før i 1999, at partiet beveget mot et ideologisk grunnlag. “Det kristendemokratiske manifestet”, med Janne Haaland Matlary som hovedarkitekt, ble vedtatt av landsmøtet samme år. Men manifestet ble aldri virkelig fulgt opp og KrF fortsatte med den rollen som “kristenfolkets representant”. I en undersøkelse fra i år, kommer det frem at KrF ikke en gang når den største gruppen av kristne, men gjør det bra på andre kristne velgergrupper (Lindvåg, 2019, August 25). Om KrF skal begynne å appellere til nesten hele Kristen-Norge, da blir det ikke en oppgave uten anstrengelser.

Gjennom denne konseptet om å fremme “kristenfolkets” interesser, ble KrF et åpent hus for alle politisk aktive kristne, både de som var venstreorienterte og høyreorienterte. Noen politisk aktive kristne fant de kristne verdiene som for eksempel nestekjærlighet på venstresiden, mens andre kristne fant de kristne verdiene på høyresiden. Det som forente dem, var som oftest det konservative synet på enkelte saker. Men denne forskjellen mellom den politiske oppfatningen om de kristne verdiene blant KrF´ere ble avdekket da veivalgsprosessen ble iverksatt ifjor høst.

Det har nå blitt klart at KrF ikke kan fortsette denne linjen lenger. Partiet må isteden gå til ren ideologi, nemlig kristendemokratiet. Vi må sementere den kristendemokratiske ideologien innad og promotere det rundt i større grad enn før. Partiet må ikke streve etter å nå “nye velgergrupper” eller drive med partikularistisk tjenestegjøring. Partiet må isteden diskutere hva som er partiets konsept og ideologiske identitet.

Man kan ikke fornekte at vårt parti er i ferd med å gå inn i en eksistensiell krise. De siste tallene på meningsmålingen er ikke særlig positive for KrF. Men ifjor høst opprettet vi et løfte om at vi skulle delta i Erna Solbergs borgerlige regjering frem til valget i 2021. Om vi gjør et historisk dårlig valg om et og et halvt år, da kan vi ikke bare snu ryggen og tro at alt skal løses av seg selv. Handling må på bordet.

Hvis det er slik at KrF havner i en langt mer alvorligere krise de neste årene, da er det høst nødvendig at alle medlemmene innad i partiet, det sentrale styret og de medlemmene som forlot partiet i det siste inngår inn i en “eksistensiell diskurs”.

Den eksistensielle diskursen skal være en debatt/samtale der hvor det skal diskuteres om hva som skal være formålet med KrF i det norske politiske liv og samfunn. Hvert medlem skal få komme med sitt innspill om hva KrF bør bestrebe etter i løpet av de neste årene, samt hva som skal være meningen med KrF. Jeg tror det også er viktig å påpeke for de som forlot partiet i protest mot veivalgets utfall, at det valget KrF tok 2. november 2018 ikke var det ultimate og definitive valg for fremtiden. Nye sjanser for deltakelse og påvirkning skal komme, gjennom dialog og debatt. Dette er et forslag fra meg, som jeg tror vil være viktig for partiets fremtid. Gjennom den eksistensielle diskursen, skal KrF få muligheten til å løsrive seg fra dødens dal og fly opp til storhetens vidder.

Jeg, personlig, kommer selv til å gi min del for den eksistensielle diskursen. Om det kreves en bok for det, da får det bli slik. 



Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 5368 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
16 dager siden / 3728 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
18 dager siden / 1294 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1174 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
13 dager siden / 1004 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
5 dager siden / 933 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
23 dager siden / 906 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere