Martin Luthers etterkommere og jødene

Vårt Land skriver lørdag om jødedommen og kirken. Da bør man være redelig nok til å inkludere kirkens historiske mørke skygger av luthersk teologi som var betydelig impregnert av antisemittisme i narrativet. Kirken forsterket og legitimerte jødehatet betydelig sågar med Gudsautorisert maktbruk. De negative holdninger som ennå måtte forekomme i kirken oppstår m.a.o. ikke i et kristenhistorisk tomrom. Dagens eventuelle angrep på jødene vekker nemlig gamle tiders demoner til live: Martin Luthers dypsvarte sider er faktisk ikke perifere og få, de er desto verre betydelige. Han var qua kirkeleder et personifisert verbalt massivt artilleri mot alle som var uenige med ham, katolikker, gjendøpere, muslimer og spesielt jøder qua folkegruppe. Dette bidro for øvrig også voldsomt til noen av de mest bestialske blodige forfølgelsene og religionskrigene gjennom historien. Martin Luther var helt overbevist at sverdet, den politiske og militære makten, var instrumenter innsatt av Gud selv.

I den kirken som er størst og mest innflytelsesrik i Norge, den lutherske, så bør man i det hellige navn man bygger sin identitet på stå åpent frem ang. dette fryktelige som har foregått i Guds og kirkens navn. Ikke minst for å påpeke og irettesette dagens grums som måtte oppstå i kirkelige sammenhenger. Slik vinner man gehør for at historiens mange tragedier er sett, erkjent, beklaget og et fjernt, forlatt (!) mørkt kapittel i kirkens historie. Middelalderen nevnes dog kort og generelt i Vårt Lands leder, mens Luthers grove bidrag spesielt forbigås påfallende nok. Man kunne med letthet ha brukt et par tre setninger på dette uten at plasshensynet til lederen ble oversett. Men gjorde det altså ikke. Med tanke på den blodige og vonde historie den lutherske kirke har gitt jødene, så bør kirkens teologer reise seg og bestemt heve sin røst for å vise den trosmessige kraft og integritet som tidligere dessverre har manglet i kirkens historie, og som ikke minst jødene har måttet betale en voldsom pris for. Det må være slutt på å i Jesu navn tåle det andre blir rammet av.

Martin  Luther mente innledningsvis at jødedommen var en falsk religion; hans relasjon til jødene begynte egentlig ganske så fredelig, i hvert fall sett i forhold til tiden som kom. Men fra ca 1530, så kommer noe helt annet og langt verre; kanskje fordi de fleste jødene ikke anså det som noe godt forslag gjennom overtalelse eller ytre tvang å fraskrive seg tro og identitet. I 1543 presenterte Martin Luther to ekstremt antijødiske hatskrifter: ´Om Schem Hamphoras og Kristi slekt´ og 'Om jødene og deres løgner'. Sosialt og samfunnsmessig, så spredte og forsterket den teologisk legitimerte og gudsautoriserte antisemittismen seg så betydelig. Begrepene "Judensau" og "Judenschwein" (Jødepurke, jødesvin)  ble snart et motiv og en dyremetafor i kirkekunsten og senere gjennom historien. Motivet viser jøder i omgang med svin og andre for jødene urene dyr. Motivene lå altså her allerede ferdige og klare for nazistene i deres kamp mot "die judenschwein". Ordet "jødesvin" benyttes sågar også i dag i den antisemittismen som kommer til syne i visse militante muslimske miljøer. Sågar t.o.m. presentert av en NRK-avdeling nylig. Sett i historiens lys, så er assosiasjonene for jødene, når de i dag hører slike ord, faktisk skrekkelige. Luthers skrifter om jødene er av en slik grov karakter at det kan fastslås at han og den lutherske kirken har mengder av liv på samvittigheten. Både i sin tid, senere og spesielt som bidragsyter og inspirasjonskilder for nazistenes massemord på jødene. Og NB: Luthers massive hat mot jødene rettet seg kategorisk mot jødene qua folkegruppe; grensene mellom etnisitet og tro var helt utvisket. Eksemplene er legio, for korthets skyld nevnes kun dette:

Flere lutheranere i dag vil sikkert fremheve protestantiske prester som Dietrich Bonhoeffer og Martin Niemöller som aktivt sto frem mot nazismen, men de tilhørte unntakene, ikke regelen. Den lutherske kirken var faktisk grundig impregnert av antisemittismen. Adolf Hitlers maktovertakelse vakte sågar stor glede også i de fleste tyske lutherske kirkene hvor av mange holdt takkegudstjenester da Hitler kom til makten. Apropos: Massedrapene på ca 65 % av Europas jøder ble for alvor innledet med krystallnatten, som fant sted nettopp på Martin Luthers fødselsdag. Nazistenes planlagte folkemord fulgte på flere punkter Luthers 400 år gamle oppskrift. Hans skrifter om jødene ble gjennom trettitallet fremvist ved det nazistiske partiets årlige stevner i Nürnberg hvor byen også donerte et førsteeksemplar til redaktøren av den forrykte jødehatende nazi-avisen, "Der Stürmer". 

Den kristne teologen Luthers eget svar er dog entydig: Han oppfordrer til en "streng barmhjertighet" og kommer så qua prest med disse velmente anbefalingene:

Rabbinerne skal forbys å undervise. Nekter de, så skal det trues med dødsstraff. Jødene generelt skal få samme straff hvis de lovpriser Gud offentlig. Dette fordi alt sammen ifølge Luther like vel ikke er annet enn avguderi og gudsbespottelse Alle jøder skal så miste enhver rett til at reise dit de vil. De skal forbli under det tak eller i en stall som de nå heretter skal bebo. Jødene skal videre forbys all handel og alle kristne skal ta fra dem penger, gull, sølv og edelstener. De jødene som er sterke skal settes til tvangs-arbeide, så de "kan lære noe om livets realiteter". Men Luther er visst noe usikker på om dette kan gjennomføres adekvat, så han oppfordrer til å jage de resterende jødene ut av landet som gale hunder. For alltid.

Jødenes skoler og synagoger skal ildsettes slik at de brenner ned til grunnen. Hvis dette ikke helt lykkes, så skal man tildekke det som ennå er tilbake med jord slik at intet menneske noensinne ser en sten tilbake. Videre, så skal jødenes boliger ødelegges. Så skal man ta alle jødenes bøker, bønnebøker og talmudskrifter fra dem, fordi her læres alt avguderiet, løgnen, forbannelsene og bespottelsene.

Det er jo for øvrig ganske riktig. Men det unnskylder intet. Luthers skrifter fra 1543 var like vel qua kristen teolog og autoritet usedvanlig vanvittige for flere andre teologer selv i sin samtid. Videre, så forsterket hans bidrag denne allerede foremkommende antisemittiske giften radikalt. Derfor forundrer det vel ikke så mange at mange nazister i det 20. århundre holdt Luther fast dypt i sitt hjerte. I "Mein Kampf" sammenlignet Hitler Martin Luther med "historiens store stridsmenn" og sidestilte ham med Richard Wagner og Frederik den Store.

I nazistpartiets organ "Völkischer Beobacter" uttalte Hitlers utenriksminister Bernhard Rust i 1933: "Jeg tror at den tiden er forbi hvor man ikke sier Hitlers og Luthers navn i samme åndedrag. De hører sammen; de er av samme gamle rot".

Martin Luthers fryktelige påstander om jødene var faktisk grovt intolerante, særdeles krenkende, og direkte umenneskelige; som aktivt bidro til legitimering av antisemittisme og grov vold mot jøder som folkegruppe. Hadde han ytret noe av dette i dag, så ville han blitt tiltalt og straffet for hatytringer, oppfordring til vold mot religiøse grupper og mistet sin rett til å tale offentlig. Luther ville paradoksalt nok og heldigvis mistet kappe og krage og videre blitt nektet talerett i den kirken som i dag kaller seg «luthersk». Den tyske filosofen Karl Jaspers skrev senere om Luthers skrifter om jødene: "Her har man allerede skissen for hele nazist-programmet".

Å undre seg over antisemittismen i kirken avslører tydelig nok et visst ubehag i møte med temaet. Vår tids lutheranere må for all del fortsette å tolke, analysere og fornye Martin Luthers tekster i lyset av den humanismen som i dag er basis for samfunnslivet. Men de bør også i sannhetens navn våge å legge samtlige kort på bordet, hva gjelder Martin Luther når antisemittisme og jødeforakt er på dagsordenen.