Solvor Lauritzen

1

12 november hender det igjen. Fly som skal fylles. Liv som skal ødelegges.

Tirsdag 12 november hender det igjen. Det samme som hendte 10. september. Den dagen da jeg var så sint. Så sint at jeg skrek. Jeg kan fortsatt begynne å gråte når jeg snakker om det.

Publisert: 11. nov 2019

Jeg var i Märsta i Sverige. Utenfor forvaret. Der mennesker fengsles i påvente av deportasjon. Kvelden før hadde jeg sittet på kjøkkengulvet sammen med Ali og malt «AMNESTI» på en banner. Og et stort rosa hjerte.

10. september var en spesiell dag. Et helt fly skulle flys direkte til Kabul.

Vi sto i mange timer og ventet. Ingen ville si når deportasjonen var planlagt. Politiet sperret oss demonstranter inne på et lite område med sperrebånd. Det ble mer og mer politi. Til slutt var det nesten én politi per demonstrant. Bussene kom, og vi så hvordan den ene etter den andre ble tvunget inn på bussene av vaktene. Med hendene i håndjern foran seg. På flyet sitter de med en vakt på hver side. Noen blir selvfølgelig urolige av dette traumet. Da blir noen dopet ned med beroligende sprøyter. Andre får sekk over hodet så de ikke ser noe. På noen deportasjoner har det blitt meldt om vold fra vakter.

Migrasjonsfeltet byr på mange utfordrende spørsmål. Men det er også noen spørsmål som er forbløffende lette. Og et av de letteste spørsmålene for meg er dette: Afghanske barn som har flyktet alene gjennom verden, kjempet seg frem til Norge eller Sverige, bodd her i flere år, gått på skole og lært seg språk –  det er en selvfølge at de skal få bli.

Det er en selvfølge at vi ikke skal la ungdommer som er ressurser i lokalmiljøene våre gå til grunne som papirløse i Göteborg, som uteliggere under broene i Paris, eller som krigsoffer i Kabul. Det er en selvfølge at vi ikke skal risikere unge liv med å deportere dem til et av verdens farligste land, et land mange ikke en gang har vært i fordi de har vokst opp som papirløse flyktninger i Iran. Og når vi hører fra frivillige på Lesbos at det stadig oftere kommer ungdommer i land fra de overfylte gummibåtene som snakker flytende norsk og svensk. Fordi de deporterte legger ut på den farlige flukten på nytt. Da burde alle forstå.

Flukten på nytt. «Jeg trodde det var 90% sjans for at jeg skulle dø», sier Ali. Da de hadde overlevd det iranske politiet. Det tyrkiske politiet. Og satt der i gummibåten med øse. Han var selvfølgelig livredd. Ingen steder kunne han se land. Øste og øste vann ut av båten. Kom seg så vidt ut av Hellas fordi grekiske mydigehter bare lot syriske flyktninger reise videre. Hele tiden med Skandinavia for øyet. For han hadde nemlig hørt at i Skandinavia, der har alle rettigheter. Der blir alle behandlet likt. Samme hvor man kommer fra. Samme hvilken farge man har.

Det han ikke visste, var at Skandinavia var fullt av folk som stemmer på partier som åpenlyst eller i det stille kjemper med nebb og klør mot at mennesker som han skal få oppfylt sine rettigheter her. At det er fullt av politi som med batonger og håndjern sleper barn og ungdommer ut av sengene sine mens de sover, for å fengsle dem og deportere dem til krig. At ingen kommer til å tro ham når han sier hvor gammel han er eller hva han har opplevd. Han vet ikke at han kommer til å måtte vente i mange år før han får vite om han får asyl. Og at det i mellomtiden ikke spiller noen rolle at han jobber så hardt han kan, aldri er borte en eneste dag fra skolen, sørger for å aldri gjøre noe galt.  

På forvar som Märsta og Trandum sitter ungdommer som ham ved frykten som eneste selskap. Da vi sto der, 10 september 2019, kom en sykebil med sirener rett før deportasjonen. De som jobber innenfor murene forteller at det alltid er noen som forsøker å ta sitt eget liv når de forstår at alt håp er ute. Det ble nesten for mye å stå der bak politiets sperrebånd, på bare noen meters avstand og se det skje. Uten å kunne gripe inn. Uten å kunne redde en eneste en.

Men noen må stå der. Noen av oss må være vitner. De som utfører politikken må vite at noen ser dem. Og de som blir slept om bord i bussene må vite at det i det minste er noen som bryr seg nok til å male på en banner og stå og se at det skjer.

Når bussene hadde kjørt besvimte den ene Afghanske gutten som sto der sammen med oss. Først sto han og ropte noe som ble mer og mer utydelig i megafonen mens noen prøvde å holde ham på beina. Så ble han borte. Han vet nemlig noe om hva som venter ungdommene i den andre enden.

Og 12 november hender det altså igjen. Massedeportasjon. Fly som skal fylles. Liv som skal ødelegges. Med støtte fra EU. For dette er et europeisk prosjekt. Og jeg kommer til å være så sint. På alle som har stemt frem dagens politikere som konsekvent skyver flyktningers menneskeverd til side. På alle som sitter passive og lar det skje. På alle som sier de bare gjør jobben sin, og sleper barn og ungdommer ut av sengene sine, inn i fengsel, inn på busser og fly, ut på gatene i et krigsherjet land.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere