Nils Krister Larsen

293

I Norge har vi alt bortsett fra hverandre

Snart er også drikkevannet solgt til noen som kan gjøre det mer lønnsomt. For hvem?

Publisert: 11. nov 2019

Vi har vårt eget drikkevann og vi har noen steder ren og frisk luft. Vi har skoger og beiteområder for dyrene våre. Vi har fisk i havet. Milliardene hoper seg opp i et av verdens største pensjonsfond. Daglig forteller utlendinger oss hvor rike vi er. Jeg forklarer dem at jeg kan føle meg rik fordi våre sykehus og vårt skolevesen fungerer sånn noenlunde. Vi har sosiale ordninger. Jeg kan gå på biblioteket og låne bøker.Ja, jeg kan føle meg rik . Likefullt er jeg ikke pengerik. Der er jeg vel som en hvilken som helst gjennomsnittseuropeer. Bortsett fra at min husleie er høyere og at maten koster noe mer. Jeg smiler til franskmannen og sier at jeg er vel som deg: rimelig blakk? Og at han vel har de samme godene? «Den norske stat» er rik. Hva det egentlig betyr er jeg mer usikker på. Verdier har vi når vi evner å ta vare på hverandre. Jeg er ikke overbevist om at vi får til dette.

Norge var en gang et fisker og jordbrukssamfunn. Vi var en stolt sjøfartsnasjon.Der bodde folk langs kysten, på landsbygda. Der var et slags samhold. Vi var ikke rike, men landet fungerte.

  I «verdens rikeste land» er vi blitt fremmed for hverandre. Vi lever kanskje til og med i frykt for hverandre. Gardinene er rullet ned når vi er syke, og skamfulle fyller vi ut meldeskjemaet til NAV.

 Som ufør, syk, i arbeidsledighet har du lite å håpe på - for du er rettsløs og paria i verdens rikeste land. Dette er blitt en floskel, men siste dagers debatter bekrefter dette.

Innovasjon Norge må gjerne reise til Kina med reiseagenter og agitere for at flere «high- end turister» skal komme til landet. «De betaler mye for autentiske møter med lokalbefolkningen». Kanskje er der likevel her et håp i hengende snøre? Kanskje har våre syke likevel en merverdi? De kan vises fram. Se - vi tar vare på dem! Hele vår sivilisasjon var tuftet på ideer om at vi skulle ta vare på hverandre. Det var dette som var sivilisasjon. En gang satte vi likhetsidealet høyt . I dag har de minste av oss såvidt en museal verdi. De gamle nazister drepte sine unyttige ( dere kan Google T4)Er vi på vei dit igjen: Trenger vi unyttige mennesker? 

 Jeg tenker at selve spørsmålet har dømt oss. For da er eneste målestokk kroner og øre.  Finnes der rom for annet? Hvert eneste menneske er satt på taksameter - og hver og en av oss vurderes etter lønnsomhetskriterier. 

Og da har vi ikke engang hverandre.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
rundt 1 måned siden / 1928 visninger
Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
12 dager siden / 1800 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1716 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
10 dager siden / 1681 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
6 dager siden / 843 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
17 dager siden / 838 visninger
Vi ønsker ikke fremmed tro i vår helligdom
av
Joav Melchior
rundt 1 måned siden / 829 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere