Nils Krister Larsen

298

I Norge har vi alt bortsett fra hverandre

Snart er også drikkevannet solgt til noen som kan gjøre det mer lønnsomt. For hvem?

Publisert: 11. nov 2019

Vi har vårt eget drikkevann og vi har noen steder ren og frisk luft. Vi har skoger og beiteområder for dyrene våre. Vi har fisk i havet. Milliardene hoper seg opp i et av verdens største pensjonsfond. Daglig forteller utlendinger oss hvor rike vi er. Jeg forklarer dem at jeg kan føle meg rik fordi våre sykehus og vårt skolevesen fungerer sånn noenlunde. Vi har sosiale ordninger. Jeg kan gå på biblioteket og låne bøker.Ja, jeg kan føle meg rik . Likefullt er jeg ikke pengerik. Der er jeg vel som en hvilken som helst gjennomsnittseuropeer. Bortsett fra at min husleie er høyere og at maten koster noe mer. Jeg smiler til franskmannen og sier at jeg er vel som deg: rimelig blakk? Og at han vel har de samme godene? «Den norske stat» er rik. Hva det egentlig betyr er jeg mer usikker på. Verdier har vi når vi evner å ta vare på hverandre. Jeg er ikke overbevist om at vi får til dette.

Norge var en gang et fisker og jordbrukssamfunn. Vi var en stolt sjøfartsnasjon.Der bodde folk langs kysten, på landsbygda. Der var et slags samhold. Vi var ikke rike, men landet fungerte.

  I «verdens rikeste land» er vi blitt fremmed for hverandre. Vi lever kanskje til og med i frykt for hverandre. Gardinene er rullet ned når vi er syke, og skamfulle fyller vi ut meldeskjemaet til NAV.

 Som ufør, syk, i arbeidsledighet har du lite å håpe på - for du er rettsløs og paria i verdens rikeste land. Dette er blitt en floskel, men siste dagers debatter bekrefter dette.

Innovasjon Norge må gjerne reise til Kina med reiseagenter og agitere for at flere «high- end turister» skal komme til landet. «De betaler mye for autentiske møter med lokalbefolkningen». Kanskje er der likevel her et håp i hengende snøre? Kanskje har våre syke likevel en merverdi? De kan vises fram. Se - vi tar vare på dem! Hele vår sivilisasjon var tuftet på ideer om at vi skulle ta vare på hverandre. Det var dette som var sivilisasjon. En gang satte vi likhetsidealet høyt . I dag har de minste av oss såvidt en museal verdi. De gamle nazister drepte sine unyttige ( dere kan Google T4)Er vi på vei dit igjen: Trenger vi unyttige mennesker? 

 Jeg tenker at selve spørsmålet har dømt oss. For da er eneste målestokk kroner og øre.  Finnes der rom for annet? Hvert eneste menneske er satt på taksameter - og hver og en av oss vurderes etter lønnsomhetskriterier. 

Og da har vi ikke engang hverandre.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3815 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
16 dager siden / 1244 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
22 dager siden / 898 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
14 dager siden / 850 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
14 dager siden / 646 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 579 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
26 dager siden / 571 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere