Mitt første minne om salmesangens kraft, var da jeg som tolvåring deltok i avskjedsgudstjenesten med soknepresten i Ulstein kyrkje. Menigheten sang Ronald Fangens «Guds menighet er jordens største under», og det må ha gjort inntrykk på et ungt menneske, siden minnet kommer tilbake, hver gang salmen synges. «Mens verdensriker stiger og de synker, går kirken mot fullkommenhetens vår» er ikke ord som umiddelbart klør i øret for en tenåring. Men like fullt.
Sanselig bildespråk
På besøk i Sagene kirke i sommer ble jeg på nytt overrasket over hvor sterkt salmesangen grep meg. Denne gangen var årsaken neppe kraften i menighetens sang, for det var en tynt befolket sommergudstjeneste. Men Edvard Hoems nummer 854 i Norsk salmebok hadde kraft i seg selv: «Når Kristus sprenger dødens rom, fell siste stengsel ned. Då stig vår song, vår takk til Gud, for spor på strand, for bølgjers slag.»
Her er et storslått, sanselig bildespråk som skaper gjenklang i oss som bor langs kysten, med sitt regn, med havets salt, sol, storm og snø, spor på strand og bølgers slag. Vi kjenner dette, det er vårt. En nærere og mer hverdagslig sanselighet finner vi i Heidi Strand Harboes salme 460, når hun beskriver det hellige der Kristus er: «Nær min trøytte, redde tanke. Nær min draum, min lengt, min styrke. Nær mitt liv og alt eg lever. Det er godt å vera der.»
Enkle og klare
I mange andre kirkesamfunn tenker man annerledes om hva som er god lovsang. Salmene oppleves for tunge både når det gjelder tekst og melodi. Derfor går man til kjernen, plukker ut det mest sentrale i det kristne gudsbildet og i frelseshistorien, og synger lovsanger med klare budskap og enkelt språk: «Gud er stor». «Gud er kjærlighet» «Vi priser deg». «Takk for din frelse». Melodiene er fengende, og formuleringene gjentas og gjentas slik at innholdet forsterkes og appellerer til følelsesregisteret. Dette er lovsang som er oppbyggelig for mange, og den gir næring til en religiøs opplevelsesdimensjon som man ikke skal kimse av. Utfordringen for slike som meg er likevel de endeløse repetisjonene. Kan vi gå videre snart?
I moll
Det er til gjengjeld forståelig at salmesangen kan anses som trist og tung. Et særtrekk ved den norske salmetradisjonen er jo at mange av dem går i moll. Dette blir et paradoks når lovsangens mål er å opphøye og prise Gud og takke for hans frelsesgjerning. Skal innhold og form harmonere, ville man forvente at en lovsangstekst følges av en melodi i dur. Men ikke i norsk salmesang.
Kanskje er det kampen for å overleve under karrige forhold og hardt klima som har gått dårlig overens med lystige harmonier. I alle fall er de aller fleste folketoner i moll, og mang en tekst i Norsk salmebok har nettopp folketoner som tonefølge. Dermed synger vi «Å hvilken lykke å deg tilhøre! Takk, takk at også jeg fikk være med» i tungsindig moll, når ønsket er «Å at jeg kunne min Jesus prise.»
I en av våre høyest skattede salmer er tonefølget underlig sørgelig når det faktisk jubles over hva som er i vente i himmelen: «Der inne bur Guds eigen son i herlegdom og æra. Han er mi trøyst og trygge von, hjå honom eg skal vera».
Likevel finner vi ikke denne musikalske tyngden bare i de gamle folketonene. Også Åge Samuelsen sang i moll når han så sterkt uttrykte at «Du er mitt alt, o Jesus, du er livet! Hva enn meg møter, du min lovsang er.» Kanskje er det typisk norsk å la sorgen og gleden vandre til hope.
Gudssentrert
Tilbes Gud bedre med ordene og metaforene på rette staden? Nei, man trenger ikke å pynte seg med ord for å prise Gud. Samtidig er intellekt og skaperevne gitt for å brukes. Vi har ulike preferanser og behov. Noen tekster og melodier må sies å være mer slitesterke enn andre, men uansett form er det avgjørende at Gud og ikke mennesket settes i sentrum: «Immanuel, du bør i legem og sjel, prises av gamle og unge!»