Geir Tryggve Hellemo

Tidligere rektor på Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo.
23

Middelalderkirkene våre - en umistelig utpost i verden

Middelalderkirkene er våre vitner om et unikt fotfeste i en felles europeisk kultur. Derfor er det forbløffende at det ikke står et eneste ord i Stortingsmeldingen om at disse bygningene utgjør en sentral del av de kulturminner som staten har et overordnet ansvar for.

Publisert: 7. nov 2019  /  578 visninger.

Jeg er litt usikker på hva jeg synes er det mest gjeve ved middelalderkirkene våre. De har jo bare perifer likhet med Notre Dame eller andre av de store, franske katedralene. Likevel, her nord, helt i ytterkanten av kristenheten, biter de seg fast som en siste utpost mot et arktisk øde. De er små, de fleste av dem, og noen er veldig skjøre, men de har like fullt en urokkelig personlighetstype, om vi kan snakke om slikt i arkitektonisk sammenheng. De beskytter nemlig hårdnakket mot vær og vind, der de står som bautaer i landskapet. Samtidig åpner de halvmørke rommene for de vareste skiftninger mellom lys og mørke, nærvær og fravær. Derfor bærer disse rommene på en slags merkelig gåtefull uutgrunnelighet -  fra en fremmed fortid.


Ikke vikingskip

Likevel er det ikke alt dette som til syvende og sist blir det viktigste med disse byggene. Det viktigste er at de har vært i kontinuerlig bruk i opp imot 1000 år. De er altså ikke etterlatte fortidslevninger slik som vikingskipene. Nei, her har våre forfedre vanket i en ubrutt kjede, slektsledd etter slektsledd, lenger tilbake i tid enn noen av oss kan forestille seg. De har kommet hit med sine gleder og sine sorger, sin sut og sine savn, og etterlatt seg små, nesten usynlige mentalitetshistoriske spor. Vi merker det på slitasjen etter tusen års fottrinn, fornemmer det på nærværet etter tusen års åndedrett.

Disse minnene gir oss et unikt fotfeste i en felles europeisk kultur. Ikke som en stormakt, men som en viktig, men umistelig utpost i verden. De gir meg en identitet som jeg kan like. Det er nå en gang blant disse jeg har min plass på jorden.


Nasjonalt ansvar

De fleste av disse kirkene eies i dag av Den norske kirke. Det er soknene som står som formelle eiere, mens kommunene har ansvaret for vedlikeholdet. Men staten har fredet dem, og det er staten som til syvende og sist har plikt til å ta vare på dem, når vedlikeholdsutgiftene blir for omfattende.

Når staten nå varsler at midlene fra Opplysningsvesenets fond «skal komme Den norske kirke til gode», og har i tankene å bruke dem på vedlikehold av de verneverdige kirkene, da må en spørre seg om ikke dette er litt av en tilsnikelse. Som eier kan nok kirken glede seg. Men det kan også kommunene som avlastes i sine allerede anstrengte vedlikeholdsbudsjetter. Men til syvende og sist er det staten som nå bruker de siste restene av kirkegodset som ved reformasjonen ble underlagt kongen, til å dekke opp for forpliktelser som på ingen måte kan kalles kirkelige. Det er i vår samfunnsorden et nasjonalt ansvar å ta vare på kulturminnene, heter det i Kulturminneloven § 1. Begrunnelsen er at de utgjør en viktig del av vår nasjonale identitet.


Fraskrivelse av ansvar

I Stortingsmelding 29 fra i år får en inntrykk av at staten utviser velvilje og sjenerøsitet overfor kirken når pengene tenkes brukt på denne måten. Men i realiteten vil fondsmidlene gå med til å dekke opp for et etterslep på vedlikeholdssiden som er ganske formidabelt. Det er flaut at det er blitt slik, fordi vi er så rike, og fordi vi har så få kulturminner å ta vare på om vi sammenligner oss med andre.

Når det så ensidig understrekes at dette er til kirkens beste, og at det er kirkelig øremerkede midler som skal brukes på denne måten, etterlater meldingen en snikende fornemmelse av at staten bruker anledningen til å fraskrive seg et framtidig ansvar for vedlikehold av bygningsmassen. Det er helt forbløffende at det ikke står et eneste ord i Stortingsmeldingen om at disse bygningene utgjør en sentral del av de kulturminner som staten har et overordnet ansvar for, helt uavhengig av hvorledes relasjonen mellom staten og kirken er tilordnet.


Kirke og stat

Det er selvsagt bra at det endelig settes av midler til vedlikehold av våre kulturminner. Men det er ikke bra at dette trer fram som et engangsforetak, og at en kan få inntrykk av at det er kirken som i forlengelsen skal sitte med dette ansvaret, uten noen forpliktende langsiktig avtale med staten.

Det er fristende å tenke: Slik går det når en hopper over nødvendig utredningsarbeid. For dette skulle selvsagt vært på plass i forkant av skillet mellom kirke og stat.

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
12 dager siden / 1324 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
14 dager siden / 1279 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 1161 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
26 dager siden / 856 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
14 dager siden / 814 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere