Magne Kongshaug

41

Litt om samfunnet og kirken Er jeg norsk nok

... så ateister utgjør nå en mye større andel av befolkningen enn nattverddeltakere! Slår kirkeklokkene alarm, kalles vi til omvendelse? Nei, kirkens holdning synes å være - i henhold til visse frittalende røster, som ikke er blitt korrigert av bispekollegiet- at alle dens medlemmer er et kristent-nok fellesskap, bl.a. fordi de er døpt med samme dåp. Og da blir det vel paradoksalt å kalle ikke-troende medlemmer til omvendelse og tro på Kristus?

Publisert: 5. nov 2019


 

Religion er kommet for å bli, hevder biskopen i Borg bispedømme, Atle Sommerfeldt.  I hans egen avdeling av Den norske kirke mener imidlertid neste 7 av 10 at Jesus (bare) var et vanlig menneske eller en oppdiktet person. De kan være mer eller mindre religiøse, men er vantroende i forhold til kristen gudstro.

Vantroens fauna er – i snitt – like utbredt på landsbasis som i Borg, idet eksempelvis 2 av 3 nordmenn ikke tror at Jesus sto opp fra de døde.  Omtrent halvparten av oss ber aldri til Gud.; og enda færre ber i Jesus navn.

Så, det er ikke typisk norsk å være kristen. Selv julekvelden er bare 10-12 prosent av oss tilstede ved én gudstjeneste, selv om nordmenn flest fortsatt er medlemmer i kirken, og døpt der.

Nærmest unorsk er nattverddeltagelse; anslagsvis kun 1-2 prosent av de døpte deltar; det er bemerkelsesverdig fordi det, etter kristen tro, var Jesus Kristus som innstiftet nattverden til minne om sin lidelse og død for oss alle.   

Til sammenligning utgjør norske muslimer 4 prosent av befolkningen; og de som uten forbehold ikke tror på Gud økte fra 10 til 18 prosent i perioden 1991-2008; så ateister utgjør nå en mye større andel av befolkningen enn nattverddeltakere!   

Slår kirkeklokkene alarm, kalles vi til omvendelse? Nei, kirkens holdning synes å være - i henhold til visse frittalende røster, som ikke er blitt korrigert av bispekollegiet- at alle dens medlemmer er et kristent-nok fellesskap, bl.a. fordi de er døpt med samme dåp. Og da blir det vel paradoksalt å kalle ikke-troende medlemmer til omvendelse og tro på Kristus?     

Dåpens tilstrekkelighet (for frelse) forfektes av teologen Sturla Stålsett, Åpen Folkekirke (ÅF). Og ÅFs Tor B. Jørgensen, biskop emeritus, formidler at intet menneske vil gå fortapt, uansett type tro og livsstil.  Slike holdninger tolereres av sekulariserte flest. Og for øvrig ble ÅFs valglister nylig heiet på av Ap og Venstre. 

 

Derimot formidler en mengde tekster i Det nye testamente (NT) at Jesus, kirkens påståtte Herre, skilte skarpt mellom dem som trodde og ikke trodde på ham, bl.a. ved ordet: «Dersom dere ikke omvender dere, skal dere ingenlunde komme inn i Guds rike!». Jesus ba bare for sine disipler og dem som blir omvendt ved deres forkynnelse. Likeså innstiftet Jesus nattverden for dem som tror at han tok verdens syndeskyld på seg.  

I henhold til NT, forventes Jesu disipler (dvs. kristne) å lære å leve Kristi nåde/evangelium verdig, og avlegge synder som hykleri, løgn, bestikkelser, mammon-degging - ved Den hellige ånds oppdragelse og styrke. Det er biskoper/prester flest enige i, vil jeg tro.

Men angående vielse av likekjønnede og tsunamier av skilsmisser og aborter i «lykkelandet» Norge, sier nå biskopene at det er evangeliet, og ikke deres ulike holdninger til slike «enkeltsaker», som er viktig.  Derved kutter biskopene ryggmargsnervene mellom evangeliet og konkrete formaninger om ikke å drepe, ikke å bryte ekteskapet, ikke å bedrive hor, ikke å bedrive sex med likekjønnede.  

NTs konkrete formaninger er jo ment å være oppskrifter på rett liv i henhold til nettopp Kristi evangelium; og slik ment er også en rekke generelle formaninger om å gi Kristus og hans vilje høyeste prioritet, bl.a.: «Den som ikke tar sitt kors og følger meg, er meg ikke verdig» (Jesus). Hellige Kristus som Herre i deres hjerter, fremstill deres legeme som et levende som åndelig gudstjenester til Guds behag (Paulus). «Vær etter den hellige som har kalt dere … i all deres ferd» (Peter).

Guds tilgivende nåde gjelder for alle, selvsagt også homofile; dvs. alle som tror at Kristus er en soning for verdens synder - og som bekjenner for Gud sine syndefall, med ærlig vilje til forbedring. På dødsleie er oppriktig bekjennelse for Gud, med eller uten ord, forbedring nok. 

 

Men hvem hører?  Ytringer mot fri abort, likekjønnet sex, Pride, er nå utålelige synder mot «rettighetene»! Tar man avstand fra sex mellom likekjønnete, er man homohater, f. eks.

 

Hadde kirken nå hatt holdninger den hadde for få tiår siden, ville temmelig sikkert politiske/filosofiske røster ha krevd opphør av statsstøtten. Nylig har bl.a. byrådet i Oslo og jurist Njål Høstmælingen formidlet at det er riktig å fjerne statsstøtten fra menigheter som ikke fremmer nasjonens verdier. Så sekulært selvrettferdig er Norge blitt, tenker jeg.

Men kirken, den har tilpasset seg tidsånden, er livssynsåpen; inkluderende, godtar abortloven og vielse av homofile, gir vantroende medlemmer, ny-åndelige inkludert, inntrykk av de er kristne-nok; og innflytelsesrike teologer, som Bjørn Eidsvåg og Trond Bakkevig, formidler at det ikke er nødvendig å tro at Jesu oppstandelse var en historisk hendelse, for å oppfatte seg som kristen.

Tilpassingen skyldes vel flere forhold: staten trakasserte lenge kirken ved å pådytte den biskoper etter egen smak; stadig flere av kirkens medlemmer, lærd som lek, har latt seg frivillig forme av samfunnets sekulære utvikling; kirken unngår å provosere med «omvend dere!», for ikke å miste medlemmer og statsstøtte.

Til tross for «likestillingen», vil dog kirken nå flest mulig av medlemmene med budskapet om Guds tilgivende nåde. Men i liberale kirker, mister mange flere troen enn de som kommer til tro.

     

Norge ter seg som en ledestjerne både for kirken og verden. Typisk norsk å te seg vis og rettferdig, uten Gud? Misset Kristus da han formidlet at det er umulig å skape genuin fred uten ham på laget?

Hvor god hadde ikke verden vært om folkene hadde gitt akt på Herrens bud (Jesaja), lyttet til formaningen om gudsfrykt med nøysomhet (Paulus), bestrebet seg på å adlyde Guds og Kristi Store formaninger om å elske Gud og nesten av hele sitt hjerte og all kraft! Men «vil ikkje Gud væra bygningsmann …»!

Uten erkjennelse av egen syndighet, ingen frelse.  Vi syndet/synder ofte mest ved alt det gode vi unnlot/unnlater å gjøre. «For jeg var sulten, og der ga meg ikke mat …   jeg var fremmed og dere tok ikke imot meg … «(Kristus; Matt 25, 42-43).  

Magne Kongshaug, medlem i Dnk, Risør.

                                                                                                                                       

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
13 dager siden / 1328 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
15 dager siden / 1283 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 887 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
27 dager siden / 856 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
15 dager siden / 816 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere