Smerten i samfunnskroppen

Forrige uke spiste jeg lunsj med to unge mennesker som er født på nittitallet. Vi snakket om hvordan det er å være ung i vår flytende samtid, en tid uten verken faste strukturer eller framtidstro. Et samfunn der de sterke kan bli hva som helst, men der risikoen for å falle fritt gjennom økonomiske og sosiale sikkerhetsnett er stor. En verden full av muligheter, men uten nåde.

Sosial kapital på hell

Det påstås iblant at vi eldre er samfunnskritiske av nostalgiske grunner, fordi vi savner vår ungdoms platebutikker og blir stresset av all ny teknikk. Men de aller største skeptikerne finner man faktisk ofte blant de unge. De kjenner bare til denne senmoderne verden. Likevel lengter mange av dem etter noe annet.

Materielt går utviklingen i Vesten fremdeles fremover. Men andre kurver peker i helt feil retning. I Sverige er andelen unge med psykiske lidelser fordoblet siden åttitallet ifølge Folkehelsemyndighetene: Fra 30 til 60 prosent blant tenåringsjenter, og fra 15 til 35 prosent blant gutter. Selvmordsstatistikken blant unge øker. Ensomheten beskrives nå for tiden som en epidemi, og Storbritannia har til og med fått en ensomhetsminister.

Det forskere kaller sosial kapital blir stadig svakere: relasjoner, fellesskap og meningsbærende sammenhenger. Prisen betaler vi i form av psykisk uhelse og misbruk.

Høyrepopulismens gjennomslag

Denne bakgrunnen er nødvendig for å forstå høyrepopulismens gjennomslag. Tankesmien Skaperkraft har nettopp gitt ut boken Is God a Populist? Den skildrer populismens fremfart gjennom Europa. En av forklaringene på bevegelsens gjennomslag er at populismen fanger opp en bred misnøye med samfunnsutviklingen. Det handler altså ikke bare om rasisme, men om frustrasjon over alt fra økonomisk ulikhet og sosial fragmentering til voksende individualisme.

Dette stemmer godt også for populismen i Sverige. At Sverigedemokratene snart er det største partiet har mange årsaker: både økonomisk sårbarhet og fremmedfiendtlighet. Men partiet står sterkt også i områder der det ikke finnes så mange innvandrere – og ikke mye annet heller. I områder med stor fraflytning der pessimismen brer seg i takt med at sivilsamfunnet krymper.

Denne sosiale, ja, eksistensielle dimensjonen er ofte oversett i debattene, kanskje fordi for få vet hvordan man skal håndtere den? Politikere kan stimulere arbeidsmarkedet og balansere budsjetter, men hvordan retter man opp et eksistensielt underskudd? Her hjelper det verken med skattesenkninger eller høyere bidrag.

Populismen er symptomet

På tross av dette gir mange politikere og avisledere inntrykk av at populismen er det eneste problemet i vår tid. Det virker som om de tror at bare Sverigedemokratene kollapset eller Trump ble avsatt så kan vi nærme oss himmelriket på jorden.

Men populismen forstås best som et symptom, et tegn på en dypere smerte i samfunnskroppen. Politikken må finne en måte å adressere disse eksistensielle problemene på. Det finnes en fare for at kampen mot populismen distraherer oss fra de problemene som bevegelsen springer ut av – på sammen måte som en politikers behov for å fremstå som handlekraftig distraherer oss fra en analyse av kriminalitetens dypere årsaker.

Så vel kriminalitet som populisme møtes best med forebygging. Å forsøke å vinne tilbake velgere som har gått til fremmedfiendtlige partier ved å imitere deres politikk, er en blindvei: Det kommer aldri til å lykkes å krympe innvandringen i tilstrekkelig stor grad.

Det som trengs er en politikk for hele mennesket – ikke bare for lommebøkene våre. Vi trenger en politikk som tar hensyn til menneskers uendelige behov for fellesskap.