Bernt Torvild Oftestad

109

Et bidrag til Kaufman-debatten

For kristne trossamfunn har tekster, samlet i GT og NT, gitt den kunnskap om Jesus som inngår i troen på ham som Guds selvåpenbaring og vår frelser. John Kaufman (MF – vitenskapelig høyskole) finner at den kirkelige henvisning til den første kirke og dens tekster er vanskelig, ja umulig fordi den et rom for ulike «kristelige» retninger og grupper med ulike lærer.

Publisert: 4. nov 2019

Verken i ”stedets” eller ”tidens” perspektiv gis det noen kristendom som er sann eller som ut fra sitt innhold er gitt som kristendom. Kaufmans posisjon reiser meget viktige spørsmål om historiesyn og historievitenskapens betydning for tro og teologi. 

Historievitenskapen søker sannhet, men på sin måte. Den utvikler teorier som referer til fortidig virkelighet. De er forsøk på å rekonstruere i dag et dekkende bilde av fortiden. Selvsagt er slike bilder ufullstendig og tentative, men det er likevel forskjell på adekvate og inadekvate historiske teorier. I nåtiden foreligger det kilder, som skal utgjøre basis og begrunnelse for den historiske teorien. De kan være av mange slag: potteskår, tekster, bygninger, muntlig tradisjon osv. osv. og i nyere tid også levende kilder. Kildene har med andre ord en relasjon til den fortidig virkeligheten som teorien referer til. Å forklare, forstå og vurdere denne relasjonen er grunnleggende når man skal utvikle en historisk teori.                       

Om Jesus og den første kristne menighet foreligger det altså en samling tekstlige kilder. De er blitt anvendt og tradert gjennom det tidsrom som skiller oss fra den Jesus som vandret omkring i Jødeland for over 2000 år siden. Hvilken relasjon har de nytestamentlige kildene til den virkelighet de beskriver? Utfordringen er at forfatterne bak redegjør for sitt eget forhold til denne virkeligheten og gir oss signaler om hvordan det de har skrevet, skal oppfattes og vurderes. Forfatteren av Johannesevangeliet skriver at det kunne ha vært berettet mye mer om Jesus. Men det han har skrevet ned, er ikke desto mindre et sant og troverdig vitneutsagn (Joh 21, 24f.).  En annen forfatter, Lukas, understreker at han har gjort sitt beste for å skrive ned en pålitelig og fyllestgjørende beretning om Jesus (Luk 1, 1-4). Han begrunner dette ved å vise til at han bygger på tradisjon fra øyenvitner

Jesus hadde valgt sine apostler gitt dem «sine påbud» (Apg 1, 2). Og Lukes anfører kjennetegnene ved den som er apostel. Apostelen har vært med i flokken om Jesus fra begynnelsen av og inntil himmelfarten. Han er et vitne, fremfor alt om Jesu oppstandelse. Ved siden av de tolv, som på sitt vis fortsatte paktsfolkets 12 stammer, kalte den oppstandne Paulus som apostel for hedningefolkene. Han hadde møtt Jesus og blitt omvendt (Apg 9, 1–19); ble direkte kalt av Jesus til apostel, slik han presenterer seg i sine brev (Rom 1,1-6). Han har mottatt og brakt videre tradisjon både om Jesu oppstandelse og hans innstiftelsen av nattverden (1. Kor. 15,3-5; 11, 24-27). Og han vitner om at Jesus har vist seg for de troende og ham selv etter sin død (I. Kor.15, 8-10). De første menighetene hadde et lederskap. Det trådte i kraft når konflikter som berørte alle, skulle løses. Med guddommelig myndighet løste Apostelkonsilet i Jerusalem en konflikt mellom jøder og hedninger («Den hellig Ånd og vi har besluttet…» (Apg 15, 28).   Hvilket forhold er det mellom Jesus og det menighetsliv som de kristne tilhørte og utviklet? Ønsket Jesus et slik fellesskap? 

Den Jesus vi kan ha kunnskap om, møter vi i NT, dvs. i kilder fra den første menighet. Fra den tid finnes ingen kilder om Jesus som er såkalt «nøytrale». Men det gis altså en tradisjon om ham, båret av apostler, som var øyenvitner og tradenter av Guds åpenbaring i Kristus og de utgjør kirkens grunnvold. Kildene forteller at Jesus grunnla en kirke, basert på hans befaling om å forkynne evangliet, døpe, holde nattverd og drive misjon like til verdens ender. Og han ville være med sin kirke like til tidenes slutt (Matt 28, 18-20).  

Historikere vet at vitner og tekstlige kilder kan «lyve». Deres forhold til virkeligheten blir derfor vurdert. Moderne historievitenskap har en sofistikert metode for kildevurdering. Noen av dens forutsetninger er her særlig relevante. For det første legger man til grunn at den fortidige oppfatning av virkeligheten kan og gjerne vil være antikvert, dvs. ugyldig i dag. Dessuten er historievitenskapens virkelighetssyn prinsipielt dennesidig, slik at den historiske metode i sin grunn er agnostisk eller metodologisk ateistisk. Transcendent virkelighet av religiøs eller metafysisk karakter vurderes som illusorisk, den manifesterer seg ikke i vår historie, verken i kultur-  eller naturhistorien.  Disse forutsetninger får konsekvenser for vurdering av NT som kilde, ikke minst når det gjelder Jesus: Han er ikke Guds Sønn fra evighet, ble ikke født av jomfruen, gjorde ingen undere, oppstod ikke fra de døde osv. osv. Men historievitenskapen kan ikke se bort fra kilder som hevder at slikt var og er realiteter. Hvordan skal man da forstå dem? Den betrakter ofte og gjerne kildene som levninger fra fortiden. Det gjelder også NT.  Og i disse levningene kan man se reflekser av et virkelighetssyn som altså er antikvert og illusorisk, dvs. uforenlig med det moderne virkelighetsbilde. 

Noen vil gjerne hevde ut fra et politisk-filosofisk syn at en antikvarisk og illusorisk oppfatning av virkeligheten kan fungere som ideologi, som legitimerer politisk, psykisk eller kulturelle makt. Andre - ikke minst teologer - vil mene at illusoriske bilder kan gi eksistensiell livsmening for mennesker som lever i en vanskelig og deprimerende verden. Forutsetningen er at slike bilder blir retorisk omskrevet fra å ”lære/docere” om det virkelige, til å bli rent billedlige språkuttrykk som ”beveger/movere” hjertet og gir eksistensiell mening for den enkelte. Slik skal bibelen gis gyldighet for oss, uavhengig av det grunnleggende sannhetsspørsmål om virkelighet. 

Innen historievitenskapen har man vanligvis tatt det for gitt at kontinuiteten mellom Jesus og den kirke som kom etter er ham, er høyst problematisk. «Jesus forkynte Guds rike, men kirken kom,» het det. Og kirken var i så henseende en ”forståelig misforståelse.” Kirken var en naturlig psykisk virkning av menneskers møte med Jesus, hans liv og ord. Kirken er på den måten et sosio-kulturelt uttrykk for en menneskelig reaksjon på ”den historiske Jesus.” Han skal fortsatt ha  betydning for oss, men den må forankres i vårt bevissthet. Forholdet til historiske realiteter mangler eller blir sterkt minimalisert.  Jesus kan da tolkes slik at han blir” relevant” for oss og vår kultur. Vi får med andre ord en konstruert og kulturelt «hjemmelaget» Jesus. Apostelen Paulus tenker annerledes: Om Kristus ikke er stått opp, da er vår tro uten mening(1. Kor 15, 12-23). Er ikke graven tom og Kristus oppreist fra de døde, ligger vi med andre ord dårlig an som kristne, ikke minst intellektuelt. 

 

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere