Hvor er etikken i landbrukspolitikken?

Så har det skjedd i igjen. Denne gangen var det sauer det ble "produsert" (les: alet opp) for mye av. Ingen trenger dem. Butikkene vil ikke selge dem og ingen vil spise kjøttet. Men dyrene måtte likevel ofre livet, slik at "matprodusentene" (les: dyreoppdretterne) skulle få betalt. Vi har hørt om berget med svinekjøtt, om høner som blir gasset ihjel og destruert, fordi ingen vil ha dem på bordet.

Dette er kommunistisk planøkonomi i norsk utgave. I andre land ber man faktisk dyret om unnskyldning fordi man er nødt til å drepe det for selv å få mat. I Norge er dyrene verdiløse produksjonsmidler som kastes og destrueres fordi ingen har behov for å spise dem. Planøkonomien fører alltid til enten overproduksjon eller underproduksjon. I Norge har vi eksempler på begge deler, smørkrisen er et godt eksempel på det siste.

Dyr er ikke døde gjenstander. Det er snakk om levende vesener som har både tanke og bevissthet, som kan føle både angst og smerte, Etikken tilsier at det er riktig å drepe et dyr fordi vi trenger mat, men å drepe et dyr alene fordi noen skal ha betalt er uetisk og dypt forkastelig.

I tillegg er overproduksjon av mat (les: dyr) en stor belastning for klimaet. Landbruket og spesielt dyreoppdretterne er faktisk en av klimaverstingene som bidrar til utslipp både av metan og lystgass. Ved å unngå overproduksjon vil også utslippene fra landbruket kunne gå ned.

Så hva er alternativet? Vi trenger først og fremst mer etisk refleksjon i hele landbrukssektoren. Er det riktig å sende dyr til slakteriet hvis det ikke er behov for dyrene til mat?

Det finnes også en meget enkel måte å forhindre overproduksjon i landbruket på, en metode som det ikke snakkes høyt om i Norge, nemlig kutte subsidier og støtteordninger. Vi ser gang på gang at bøndene produserer kjøtt, ikke fordi noen trenger det, men fordi de får betalt for å gjøre det. Slik kan vi ikke ha det!

Hva vil skje hvis vi kutter støtteordningene til landbruket? Da vil vi få en mer markedstilpasset produksjon og produksjonen i landbruket vil bli styrt av tilbud og etterspørsel, slik den gjør i alle andre sektorer. Det vil neppe bety kroken på døra for landbruket i Norge, slik mange vil hevde. Vi vil få en del nedleggelser, men først og fremst tror jeg vi vil få en del sammenslåinger og større bruk.

Bortfall av støtteordninger i landbruket vil også kunne føre til større variasjon i produksjonen. Norsk landbruk av i dag er egentlig veldig lite variert. Alle produserer det samme og det går stort sett på noen få vanlige produkter, svin, storfe, småfe, fjærfe osv. Matvareutvalget i norske dagligvarebutikker reflekterer den samme mangelen på variasjon. Det er ikke nødvendig å reise lenger enn til Sverige for å finne et langt bredere utvalg av matvarer. For eksempel er økologiske matvarer nesten totalt fraværende i den norske landbrukssektoren. Vi finner noen få entusiaster, men ellers er det nesten umulig å finne et brukbart utvalg av økologiske matvarer. Der finner vi også mange flere typer av kjøtt.

Ved bortfall av støtteordninger kunne vi få mer kreativitet og fantasi inn i landbruket med bønder som ville satse på litt andre typer dyr enn bare sau og ku, for eksempel hjort, villsvin, struts osv. Det finnes noen entusiaster innenfor disse grenene i dag, men de er utrolig sjeldne.

Det er en naturlig konsekvens av at man produserer ikke fordi det er et behov, men fordi man får betalt.