Verdidebatt

Jeg lever ikke lenger selv

En påfallende overvekt av kvinner blir fortalt hva slags gudsforhold de egentlig har. Her er Den norske kirke medregna.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Også jeg har omsider sett Disco, en film som utspiller seg i en fiktiv norsk trosmenighet. Hovedpersonen er Mirjam, en ung jente som utsettes for ytterliggående handlinger i Jesu navn. Filmen har vært en av høstens mest omtalte, og det er trolig ikke nødvendig å presentere den i større grad enn jeg gjør her. Det er mye som allerede er skrevet og sagt om filmen.

En annen debatt

Det som gjør at jeg velger å skrive om den likevel, er at den kan ses i sammenheng med en annen debatt som har fått langt mindre oppmerksomhet i den allmenne offentligheten, men som har gitt flere av oss kristenmennesker et lite, men like fullt merkbart sjokk: Et forsøk på å puste liv i debatten om kvinnelige prester. Foreningen for bibel og bekjennelse (FBB) utga i høst boka Skal kvinnene tie? Om ordinasjon av kvinner til prestetjeneste. Her diskuteres det igjen hvorvidt det er rett eller galt å ordinere kvinner til prestetjeneste.

Kvinner og kall

Bård Mæland, rektor ved VID, gikk ut i Vårt Land 21. oktober og slo betimelig fast at debatten om kvinners prestetjeneste er over. Den står ikke til diskusjon mer. Likevel kunne kvinnelige studenter ved VID i Stavanger fortelle om motstand fra andre studenter som lå faretruende nær, til dels langt over, grensa for trakassering. Teologistudent Mai Lene Fløysvik Hæåk skrev en kommentar 27. oktober der hun identifiserte en viktig trekk ved debatten: «Det er rart korleis menn alltid forstår eit kall til å bli prest heilt rett. At dei kan seie: «Eg vart kalla til dette yrket» – og at ingen set spørsmålsteikn ved det. Menn vil alltid vere kvalifiserte til å bli prest i eigenskap av å vere menn. Kvinner derimot vil ofte oppleve at det blir stilt spørsmåls‧teikn ved deira forhold til Gud – og til kallet dei har fått.»

Når andre vet best

Det er lenge siden jeg har hørt disse argumentene mot kvinnelige prester. Heldigvis. Men det er ikke like lenge siden jeg har hørt ymse forsøk på å forklare kvinner og jenter hvordan deres forhold til Gud egentlig er. Det ble anskueliggjort i Disco-filmen på en måte som trolig er langt mer utbredt i kristne miljøer nå for tida enn den som finner sted i den pågående debatten i Stavanger. Her blir Mirjam uopphørlig fortalt hva Gud mener om henne. Hun har egne ønsker og tanker, men de får aldri komme til uttrykk. Derimot er det mange som tar seg til rette med å fortelle henne hva som er Guds vilje for livet hennes. Hun blir fortalt at Gud har store, bestemte planer for henne. Lederne ser synder hun ikke er seg bevisst. Hun blir utsatt for «renselser» av et slag som framstår som reine overgrep. Alle vet hva som er best for Mirjam. Alle andre enn hun selv. Til slutt tier hun.

Å bli utviska

Debatten om filmen har i stor grad dreid seg om dette er noe som er representativt for norske trosmenigheter, og om det virkelig er sånn det foregår. Det er trolig et umulig spørsmål å svare på. Men forfatteren Kristine Hovda har beskrevet sin egen erfaring med å bryte ut av en bestemt type religiøsitet som kan minne om den som beskrives i Disco. «Jeg lever ikke lenger selv» er tittelen på boka hennes som kom ut i vår, en tittel som er henta fra Galaterne 2, 19-20: «Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg». Det henspeiler på det som kan skje når en bestemt form for teologi får utspille seg: Jeg-et blir svekka, kanskje utviska, fordi en hele tida blir fortalt av andre hvem en er, hva som er rett og galt, og hvordan ens eget gudsforhold egentlig er.

Overvekt av kvinner

Dette skjer ikke bare med kvinner og jenter. Anders Torp er en av dem som har fortalt hvordan hans egen vilje ble forsøkt utviska. Likevel er det en påfallende overvekt der kvinner blir fortalt hvordan gudsforholdet egentlig er. Det skjer heller ikke bare i trosbevegelsen, men også i andre trossamfunn, Den norske kirke medregna. Det er derfor overmåte viktig å ikke å ikke avfeie disse fortellingene som ekstreme og lite representative. De bør heller være en lakmustest. En sunn teologi visker aldri ut jeg-et, selv om Kristus skal leve i oss.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt