VID på vidvanke

I et innlegg på Verdidebatt 21.10 finner konstituert rektor ved VID vitenskapelige høgskole, Bård Mæland, å kunne fastslå at debatten om kvinners prestetjeneste er over. Han er riktignok i en skvis ettersom VID er underlagt Universitets- og høgskoleloven, og dermed forpliktet til å ivareta ansattes frihet til selv å velge tema de ønsker å forske i. Mæland gir likevel tydelig uttrykk for at han anser det som både unødvendig og problematisk at professor Knut Alsvåg har valgt å forske på og publisere artikler på temaet ordinasjon av kvinner til prestetjeneste. I sitt innlegg skriver han: "De kirker VID primært utdanner prester til i Norge og internasjonalt, har for lengst konkludert i dette spørsmålet og åpnet opp for kvinners prestetjeneste."

For å underbygge sitt anliggende videre henviser Mæland til at VID er og skal være åpen for alle studenter, uavhengig av kjønn, seksuell identitet eller teologiske preferanser. Deretter sier han: "Vi forventer derfor av alle våre ansatte at de aktivt bidrar til dannelsen av trygge profesjonsutøvere gjennom studiene ved VID. En slik trygghet er ikke minst påkrevd i møte med teologisk meningsmangfold i de kirkesamfunn vi utdanner til, inklusive Den norske kirke."

Mæland fremmer her synspunktet at ettersom VID ønsker velkommen studenter med ulike kjønn, legninger og teologiske synspunkter, så følger derav at VID aktivt må bidra til at alle posisjoner i kirken i prinsippet skal stå åpne for alle disse studentene. Men det er da ingen automatikk i det. Alsvåg har heller aldri problematisert VID's opptakspraksis, ettersom en utdannelse ved VID jo kan brukes til mye annet enn ordinasjon til prestetjeneste.

Videre tar hans argumentasjon for gitt at studenter med ulike legninger må kunne leve ut disse uten at det skal kunne være til hinder for ansettelser, ettersom seksuell legning i seg selv jo ikke i noe kirkesamfunn eller kristen organisasjon er til hinder for ansettelser.

Men heller ikke dette er en forutsetning alle kan dele. (Vi hører jo også noen argumentere med at deres seksuelle identitet innebærer å ha flere partnere.) Veldig mange finner at etterlevelse av visse legninger strider mot Guds vilje slik den er gitt oss i Bibelen. Gud selv ønsker oss velkommen til sitt rike, ved at vi får be: Se i nåde til meg syndige menneske. Men at Gud således tar imot oss, betyr ikke dermed at han aksepterer alle våre tilbøyeligheter og all slags livsførsel.

Logisk sett er det da også to helt ulike tema. Både hva angår å bli tatt imot og livsførsel, og hva angår legning og livsførsel. I Mæland sin måte å argumentere på, blir imidlertid dette omtalt som to sider av samme sak, og blir i realiteten tema som, på lik linje med spørsmålet om kvinners prestetjeneste, ikke trengs eller bør forskes videre på, ettersom en evt. annen konklusjon som følge av ny forskning vil gå imot skolens opptakspraksis og verdisyn, og mange kirkers konklusjoner.

Mæland kommer her i skade for i praksis å oppfordre til å ivareta deler av det teologiske mangfold slik det er nå, uten å være åpen for at ny forskning kan føre til at konklusjoner må vurderes på ny. Der var f.eks en tid der det var konkludert at slaveri-systemet ikke innebar noe motsigelsesforhold til Bibelen. Heldigvis ble det forsket videre på temaet i møte med antislave-bevegelsen, noe som førte til nye vurderinger og konklusjoner.

Dette er derfor merkelige ord fra en høgskole som har ordet ”vitenskaplig” i sitt navn. For i lys av teologihistorien, er det i løpet av et særdeles kort tidsrom at mange kirkesamfunn har endret forståelse og konklusjoner på disse spørsmål.

På vegne av styret i Norsk Kvinnelig Teologforening, skriver Sara Moss-Fongen at de selvsagt er uenige med Alsvåg, og enige med Mæland. Den selvfølgeligheten er vanskelig å tolke som annet enn populistisk. Argumentene som oppgis for at kvinner bør ordineres til prestetjeneste er utelukkende av psykososial art. Det vil være nødvendig for rekrutteringen, og en støtte for de som allerede er ordinert til prester, og som kjenner kall til det. (Hun synes ikke å vurdere muligheten for at noen kjenner på et kall til å undersøke hva Bibelen sier om temaet, og at disse da også bør støttes.) Men verken i følge Bibelen eller i noe kirkesamfunn er det slik at hvis noen kjenner kall til noe, så må alle dører åpnes, og alle posisjoner stilles til disposisjon. Enhver må først prøves på om vedkommende er skikket, og om vedkommende forkynner Kristi lære, eller evt. den lære den aktuelle kirke står for.

Det vil undre meg mye om alle kvinner i NKTF stiller seg bak argumentasjonen til Moss-Fongen. Og fra de ansatte sin side, uavhengig av om de deler Alsvågs syn eller ikke, må vel mange oppleve det som uholdbart dersom ledelsen ved VID kommer med en liste over tema som er ferdig forsket og konkludert på, og som man ikke ønsker at det skal forskes videre på. VID har jo uansett full rett til ut fra sitt ståsted å ta stilling til de enkelte publikasjoner. Jeg kjenner ikke til hva Mæland bygger sine påstander på angående VID’s verdisyn; det kan være at VID verdimessig er hva hans eget syn formidler. Mitt poeng er å påpeke at argumentasjonen i innlegget har noen logiske snarveier og ikke står seg vitenskaplig. Den er ikke en høgskole verdig som bl.a. bærer navnet vitenskaplig. Her vil Mæland /VID bevisst hindre forskning på temaer som kun er debattert i noen få tiår. Det underliggende problem her er ikke forskningen, men at det er satt opp verdisyn og trukket endelige konklusjoner på utilstrekkelig grunnlag, og ikke minst etter press fra ”den ånd som er i verden”. (Bl.a.Ef 2,2)