Farhan Shah

43

Et humanistisk islam

I et pluralistisk og menneskevennlig samfunn er det konstruktivt at mennesker anerkjenner både religionens og det sekulære livssyns eksistensielle funksjon og betydning for menneskers meningsdannelse i deres livsvirkelighet – altså hvordan både religion og ikke-religion kan gi en grunnleggende erfaring av sammenheng, relasjoner og tilhørighet, samt en følelse av at livet er målrettet og betydningsfullt. Det er her både sekulære livssyn og religioner skal stå sin prøve.

Publisert: 29. okt 2019

Er religion og humanisme motsetninger, uforenelige i kampen for menneskets iboende verdighet? En del vil nok være tilbøyelige til å påstå det. Men denne rigide grenseoppgangen mellom humanisme og religion er ikke nødvendigvis en fruktbar tilnærming hvis man har en konstruktiv ambisjon om å danne en plattform for effektiv samhandling på tvers av livssyn og religion. Kanskje er det lurt å sondre mellom humanisme som et sekulært livssyn og humanisme som en fellesmenneskelig verdi?

Dette spørsmålet skal ikke forfølges videre her. Hovedpoenget i denne teksten er at religioner i mer eller mindre utstrekning kan inneha humanistiske verdier, og på den måten alliere seg med sekulære humanistiske livssyn i kampen mot tidens dehumaniserende tendenser, hatretorikk og tankeløs/blind konformisme. Hvordan?

Smal eller åpen humanismevariant?

Et problem med en smal variant av humanisme – f.eks. det å sette likhetstegn mellom humanisme og et sekulært, ikke-religiøst livssyn – er at dette i stor utstrekning leder an til å innskrenke humanismens potensial som et felles, inkluderende rom. Dette inkluderende tankefellesskapet kan bidra til at mennesker med ulike meningssystemer mobiliserer for å verne om allmennmenneskelige verdier i en verden preget av stadig mer kulturell pluralisme.

Sagt med andre ord: en humanisme-variant som avgrenser skarpt fra religionens humane ressurser, tenderer mot å ekskludere det meste av den menneskevennlige rikdommen humanismen kan besitte. Humanismens pluralitet bør ikke reduseres til homogent stoff, men bør snarere vernes om for å danne konstruktive allianser på tvers av våre religiøse og sekulære skillelinjer i kampen mot blant annet kulturell rasisme, hatretorikk overfor minoritetsgrupper, samt dyrking av splittede verdensbilder preget av irrasjonell frykt for annerledeshet.

Om en inntar et mer åpent perspektiv, er det da slik at religionen islam besitter et (uforløst) humanistisk potensial? Og, er det slik at islam i seg selv er en humanistisk størrelse, eller er en humanistisk religiøsitet én fortolkningsmulighet blant flere? Kan islam fortolkes på humaniserende vis, som en religion med «et menneskelig ansikt», for å låne uttrykket til psykologen og filosofen Erich Fromm (d.1980)?

Islamsk humanisme eller humanistisk islam?

Denne distinksjonen ble først tatt opp av professor ved Det teologiske fakultet Oddbjørn Leirvik i hans artikkel «Islamsk humanisme som kritisk religion?» (2019). Kort oppsummert trekker Leirvik frem to terminologiske distinksjoner: den idealistiske og den kritiske. Den idealistiske innebærer at religionen innehar iboende humanisme, mens den kritiske innebærer at humanistiske fortolkninger er én mulig fortolkning av flere fortolkningsmuligheter av de normative kildeskriftene i islam.

Den tradisjonelle teologisk-filosofiske tilnærmingen til dette spørsmålet sentrerer rundt et konsekvent skille mellom åpenbaringens formål (det permanente) på den ene siden, og den menneskelig tilgangen til åpenbaringen (det subjektive). Åpenbaringens formål er av etisk-moralsk karakter, og begrunnes metafysisk. Dette innebærer å tillegge Koranen en viss grad av essens, som forblir upåvirket av fortolkeren og historien. Den menneskelige tilgangen innebærer å anerkjenne det historiske perspektiv som forståelseshorisont, som er stykkevis, tentativ og feilbarlig.

Med dette som utgangspunkt, er det mulig å gjøre et skille gjennom en tekstfortolkningsstrategi (hermeneutisk metode) basert på historisk kontekstualisering av åpenbaringen og holistisk tilnærming – som leser Koranen som en helhetlig tekst – mellom det universelle og det partikulære i teksten. Ved å lese Koranen på denne måten, med en sensitivitet overfor det symbolske/metaforiske/billedlige, kan man identifisere etisk-moralske ressurser som kan fortolkes inn i den gjeldende virkeligheten muslimer er en del av; i retning av en kjempende humanisme med basis i menneskets iboende verdighet og dets normative ansvar.

Den moderne filosofisk-teologiske tilgangen til koransk fortolkning, innebærer et brudd med den klassiske ideen om tekstens objektive natur. Med andre ord, til forskjell fra den ortodokse tilnærmingen, innebærer den moderne tilgangen en anerkjennelse av at teksten i seg selv ikke har en skjult substans, som skal avdekkes av fortolkeren gjennom sin fortolkningsaktivitet. Altså, Koranen har ikke i seg selv en uforanderlig essens, som eksisterer uavhengig av mennesker.

Fortolkning, uansett

Dette moderne fortolkningsperspektivet vektlegger konteksten, altså at fortolkningen med nødvendighet må finne sted i en bestemt historisk situasjon, betinget av fortolkerens interesser, personlige motivasjoner, ubevisste prosesser, psykologiske ressurser, samt rådende kulturelle og sosiopolitiske forhold. Teksten er i seg selv er tom, og ordene får mening fra den menneskelige fortolkningsprosedyren som er med på å skape betydning og forståelse. De ulike fortolkningstradisjoner og intra-muslimske diskurser om koranfortolkning gjennom islams historiske evolusjon, og endog divergerende islam-fortolkninger, avspeiler med andre ord pluralismens faktum.

Det er uansett viktig å være klar over at all bestrebelse etter å forstå Koranen, både fra et tradisjonelt og et moderne perspektiv, beror på fortolkning. Fortolkning er en menneskelig aktivitet, preget av kontekst. Og som historien viser oss: Når religiøse erfaringer forandrer seg til fastfrosne og hellige dogmer og læresetninger, hevet over kritikk og fornyet debatt, er veien kort for maktmisbruk og undertrykkelse av ymse art.

Geistlighetens patriarkalske og mannssentrerte fortolkninger av Koranen og sekundære kildetekster, i samspill med politiske autoriteter, er et eksempel på psykologisk destruktive islamforståelser. Disse har bidratt – gjennom blant annet bruk av psykologiske mekanismer som skyld og skam – til å undertrykke det universelle behovet for selvrealisering; altså muligheten til å velge og å leve ett slags liv snarere enn et annet.

På den annen side er det også fullt mulig å fortolke religionen på en psykologisk sunn måte, tuftet på humanistiske idealer. Et eksempel i en norsk kontekst er antologien Islamsk humanisme (2016), utgitt av tenketanken Minotenk. Bidragsyterne i denne boken gir et interessant innblikk i mangfoldigheten i muslimske tolkningstradisjoner og bevegelser, og løfter frem en humanistisk islam-konsepsjon som harmonerer med den frie tanke, dialog, dannelse, demokrati og den gylne regel.

Det pragmatiske perspektiv

Et aspekt som etter mitt syn er nyttig å ha med seg i debatten om hvordan en skal forstå Koranen og muslimenes religiøsitet, er det pragmatiske perspektiv. I studier av religion og livssyn skilles det mellom substansielle og funksjonelle inngangsformer. I den første tilnærmingen er man primært opptatt av innholdet i X livssyn/religion, og hvordan mennesker forholder seg til det innholdsmessige. I det funksjonelle perspektiv ligger fokus mest på hvilken funksjon og praktiske konsekvenser livssyn/religion X har i individets liv og i den mellommenneskelige dimensjon. En stiller seg følgende spørsmål: Hva gjør livssyn/religion X for individ X? Hvilken funksjon har livssyn/religion X for person X for å leve sitt liv og forholde seg til de eksistensielle utfordringer og spenninger som livets grunnvilkår byr på?

Fra et pragmatisk perspektiv bør vi ikke legge unødvendig stor vekt på sannhetsgehalten i innholdet i de ulike trosartiklene i religionen, men heller se på hvilke praktiske implikasjoner et visst perspektiv, eller innhold, kan ha, især i den allmennmenneskelige dimensjonen. Istedenfor å avvise for eksempel gudstro som en vrangforestilling eller et nevrotisk trekk, bør vi heller legge vekt på om gudstroen til den enkelte har en psykologisk livsfremmende eller livshemmende effekt for omgivelsene som troende er en uløselig del av.

Altså, er det slik at gudstroen ansporer troende til positiv sosial atferd som er konstruktiv og hjelpende i den mellommenneskelige sfæren, eller påvirkes den troende i en destruktiv retning? Det er rikelig med evidens fra klinisk (religions)psykologi som gir oss innsikt både i de positive helsegevinstene, og de negative psykologiske effektene, av visse former for gudsrepresentasjoner. (Se f.eks. forskningen til psykoanalytikeren Ana-Maria Rizzuto.)

Samtidig anerkjenner mange psykologer at religion/religiøsitet kan ha en viktig funksjon for individets psykiske fungering. Gjennom å flytte fokus fra innhold til funksjonalitet, kan man etter mitt syn åpne opp for nye innfallsvinkler og betraktningsmåter til hvordan vi kan forstå religiøsitet ikke som et statisk fenomen, men snarere som dynamisk og foranderlig gjennom individets psykologiske utvikling og livsforløp. (Se f.eks. forskningen om religiøse stadieteorier til psykologen Peter la Cour og teologen James Fowler).

Pluralitet av meningskilder og gjensidig berikelse

Et fruktbart utgangspunkt for å unngå å henfalle til steile fronter og et polariserende debattklima, er å erkjenne at det faktum at finnes både religiøse og sekulære kilder til mening, og at disse kildene nødvendigvis ikke er gjensidig utelukkende. Snarere tvert imot. For eksempel kan både religiøse og sekulære erfare mening i tilværelsen gjennom naturopplevelser, musikk, dyrke gode og bekreftende relasjonelle bånd, kunst og arkitektur, samt bruken av ritualer og symbolske handlinger i møte med livets gleder og lidelser.

Den amerikanske filosofen og psykologen William James (d.1910) har et viktig poeng når han sier at det er ikke hvor tingene kommer fra, men hvor de fører hen, som har betydning. Dette har også en overføringsverdi til den offentlige samtalen om islam og muslimenes religiøsitet i en norsk kontekst. I et pluralistisk og menneskevennlig samfunn er det konstruktivt at mennesker anerkjenner både religionens og det sekulære livssyns eksistensielle funksjon og betydning for menneskers meningsdannelse i deres livsvirkelighet – altså hvordan både religion og ikke-religion kan gi en grunnleggende erfaring av sammenheng, relasjoner og tilhørighet, samt en følelse av at livet er målrettet og betydningsfullt.

Denne anerkjennelsen bør lede an til et fruktbart dialogisk (tanke)fellesskap, hvor vi møtes gjennom å anerkjenne hverandres fundamentale behov for mening og tilknytning, og ikke mistenke hverandre. Vi må samarbeide, aktivt lytte og lære av hverandres innsikter og fellesmenneskelige erfaringer. De ulike religioner og livssyn trenger hverandre for gjensidig berikelse; disse verdener må møtes med respekt og empatisk nysgjerrighet i en stadig mer sammenvevd tilværelse. En slik åpen, empatisk og respektfull tilnærming muliggjør en rikere forståelse av den menneskelige tilværelsens kompleksitet. Det er her både sekulære livssyn og religioner skal stå sin prøve.


Først publisert som et gjestebidrag hos Agenda Magasin. (28.10.2019)

https://agendamagasin.no/kommentarer/et-humanistisk-islam/

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
14 dager siden / 1339 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
15 dager siden / 1297 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 893 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
27 dager siden / 857 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
15 dager siden / 819 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere