Eirik Soldal

1

Hva slags gudstjenester gir rom for et helt liv?

Er det nok å få høre fra plattformen at det er rom til hele deg i kirka? Eller trenger du også å få gjøre noe som bekrefter dette?

Publisert: 28. okt 2019

I Vårt Lands paneldebatt om filmen Disco, la jeg merke til en spennende ordveksling mellom Andreas Hasseløy og Christine Andreassen:

Hasseløy er pastor i menigheten Hillsong, som Friheten i Disco er inspirert av. Han uttalte: «Vi er jo en type kirke som på overflaten ser ganske sånn happy clappy og perfect ut. Derfor forsøker vi hver eneste søndag fra plattformen også å formidle at dette er et sted der du kan komme med hele livet ditt.»

Men er det nok for oss mennesker å få høre at det er rom for oss?

For Andreassen, som snart er ferdig utdannet prest, virket det ikke slik. Hun hadde selv besøkt Hillsong, og opplevde at gudstjenesten ikke rommet hele livet hennes: «Jeg manglet de delene av gudstjenesten som for meg, i Den norske kirke, kanskje er de viktigste. Der jeg får rom til å være hele Christine, der jeg får rom til å tvile, der jeg får rom til å være sinna. Der hvor jeg ikke står i 45 minutter og lovsynger Gud fordi han er veien, sannheten og livet, men der jeg får rope: Gud – hvor er du?»

Fra plattformen eller i kirkebenkene?
I en klassisk gudstjeneste, som den Andreassen viser til, får menigheten ikke bare høre at det er rom for hele dem. De får også gjøre noe – de får klage til Gud, sette ord på egen utilstrekkelighet, og rope om hjelp. Rommet for hele livet skapes i kirkebenkene. Men da Hasseløy skulle svare på Andreassens kritikk, pekte han bare på det som skjer på plattformen: «Jeg håper at Christine husker når jeg talte på søndag […] at jeg snakket om at Gud tåler smerten, Gud tåler sinnet ditt, Gud faller ikke av tronen om du er sinna på ham.»

Hasseløy og Andreassen synes å være enige om målet: Det skal være rom for hele mennesket på gudstjenesten. Men skapes dette rommet fra plattformen (i formidlingen) eller i kirkebenkene (ved liturgien)?

I boka «You are what you love» argumenterer filosofen James K.A. Smith for at vi ikke først og fremst formes av tanker og informasjon, men av praksis og liturgier. Det vi gjør igjen og igjen former lengslene våre, og dermed også livene våre. Derfor advarer han sterkt mot å høre til i en kirke der gudstjenestene ikke er formet rundt klassiske liturgiske ledd.

Jeg følger Smith et stykke på veien - men ikke helt i mål. 

Jeg har selv vokst opp i Den norske kirke, og har blitt formet gjennom mange søndager med kyrie, gloria, credo, sanctus og agnus Dei . Jeg har ikke alltid skjønt hva jeg har gjort. Men jeg har gjort det. Og jeg er evig takknemlig for det jeg har lært på veien. 

Samtidig har jeg gradvis beveget meg over til en frikirkelig sammenheng. I dag arbeider jeg som pastor i en frimenighet knyttet til Misjonskirken Norge (som tidligere har blitt omtalt i Vårt Land). Hos oss har forkynnelsen stor plass. I løpet av en gudstjeneste på litt over en time kan nesten halve tida gå med til forkynnelsen. Vi har tro på at undervisning både kan romme og forme et liv.

Alle gudstjenester er liturgiske
Hverken Hillsong eller misjonskirkene kan defineres som «klassisk liturgiske sammenhenger.» Likevel har vi liturgi. Det finnes nemlig ikke gudstjenester som ikke er liturgiske.

Liturgi kommer av det greske leitourgia som betyr noe sånn som «folkets arbeid». Litt enkelt kan man kanskje kalle alt det menigheten gjør i en gudstjeneste for liturgi – enten det er å synge lovsanger, gå til forbønn, strekke hendene i været, ta imot nattverd, samtale med en venn, tenne et lys eller be en stille bønn til Gud.

En utfordring til frimenighetene
I frimenigheter har vi stor frihet, både til å velge tematikk for forkynnelsen, og til å forme ordningen for gudstjenestene. Dette fører med seg et stort ansvar. For både det man hører og det man gjør i løpet av en gudstjeneste er med på å skape et rom for dem som er til stede. Rommet kan føles trangt eller åpent, utfordrende eller kjedelig, nådefullt eller begrensende.

Jeg har ikke vært på gudstjeneste i Hillsong. Men utfra den nevnte ordvekslingen mellom Andreassen og Hasseløy aner det meg at det viktigste arbeidet (liturgien) gudstjenestedeltakerne får gjøre der, finner sted i lovsangen. Slik er det også i min egen sammenheng. Derfor er det ekstremt viktig at vi spør oss selv hvilket rom som skapes når vi synger.

For hva synger vi? Er det bare lovprisning, eller er det også rom for klage? Er det plass til å tvile og være avventende, eller legges det bare opp til  overgivelse? Er det plass til kyrie i lovsangen vår? Tør vi synge en sang som først og fremst sier at vi er sinte på Gud, eller en der vi helt oppriktig roper «Hvor er du?» uten å finne svar? Jeg tror vi kunne gjort lurt i å grave dypt etter tekster i Bibelens salmer. Teologen N.T. Wright ber kirken vurdere å gjøre nettopp dette.

Og hva med melodiene? Gir disse rom for alle slags følelser? Letthet, sorg, fortvilelse og glede – og ikke bare inderlighet, engasjement og overgivelse?

En utfordring til Den norske kirke
Gudstjenesteleddene i Den norske kirke gir plass for å boltre seg. I alle fall på papiret. Kyrie, gloria, credo, sanctus og agnus Dei kan gi oss hele livet på en time. Men noen ganger kan det også oppleves ganske dødt.

Jeg måtte dra på smilebåndet da jeg for noen år siden hørte komikeren Eddie Izzard si at bare den anglikanske kirke kunne få hallelujarop til å høres ut som noe man skal synge i en begravelse. Joda. Jeg kjente meg igjen fra min barndoms søndager i Den norske kirke. Jeg tror egentlig aldri jeg helt skjønte at gloria var gloria

Jeg minnes en bekjent som byttet fra en «klassisk liturgisk menighet» til en pinsekirke, fordi hun opplevde at den førstnevnte ikke rommet hele hennes liv. Det var ikke plass til all hennes sprudlende energi.

Mennesker med ulikt lynne, ulik smak og ulike livserfaringer vil nok oppleve at de rommes av ulike former for gudstjenester. Selv finner jeg stor glede i Dnk-liturgien i dag. Samtidig har jeg møtt mennesker som opplever den som enten fremmedgjørende, livsfornektende eller rett og slett ganske kjedelig.

Dessuten tror jeg at det krever en viss kompetanse for å verdsette alle de liturgiske leddene Den norske kirke har å by på. De fleste av de jeg hører snakke varmt om denne liturgien er enten teologer eller er spesielt teologisk interesserte. Hjelper det å synge «Kyrie eleison, miskunne deg over oss» mange hundre søndager på rad hvis du ikke aner hva det betyr? Kanskje trenger man å høre mer om det man gjør i liturgien for at den skal gi mening? Kanskje må man bruke mer tid på å undervise menigheten om gudstjenesteleddene?

Refleksjon
Denne teksten har ikke hatt som mål å vurdere om frimenigheter eller Den norske kirke har de beste gudstjenestene. Jeg har først og fremst ønsket å få meg selv og andre pastorer, prester, kirkeledere og gudstjenestedeltakere til å spørre oss selv: Hvilke rom skaper vi – både med det vi formidler fra plattformene og med det vi inviterer folk til å gjøre i benkeradene? Gir ord, toner og handlinger rom for hele vårt liv?

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere