Karl Øyvind Jordell

154

Hjemmelekser fram mot neste kirkevalg

Når årets kirkevalg nå ligger bak oss, er tiden inne til å tenke framover: 1) Om informasjon om listene, 2) om kirkemøtets sammensetning, og 3) om mulige tiltak for å sikre mer enn en enkelt liste.

Publisert: 28. okt 2019

1. Informasjon om listene. På valgdagen var jeg funksjonær i et valglokale i Bærum. Valget til menighetsråd gikk greit, siden det bare var en enkelt liste. Men hva angikk bispedømmerådsvalget, var det mange som ble tomme i blikket, da jeg forklarte det lille jeg hadde anledning til å forklare, om hva bispedømmerådet er, og om de to listene som forelå. Det var ikke til hjelp at det i valglokalet var slått opp plakater hvor man kunne se bilder av kandidatene på de to listene – bortsett fra at det ga grunnlag for en vennlig fleip fra min side, om at man kunne se at det var pene mennesker på begge listene.

Jeg går ut fra at det er kirkerådets administrasjon som har fastsatt reglene for hvordan valglokalene skal utformes, og antar at man ukritisk har overtatt de regler som gjelder ved kommune- og stortingsvalg. Det man da ikke har tatt høyde for, er at velgerne i periodene mellom slike valg flere ganger i måneden får vite hvordan partiene ligger an på meningsmålinger, og flere ganger i uken blir informert om hvordan partiene stiller seg til ulike saker. Men med mindre man leser Vårt Land eller Dagen, er det få som er klar over at det finnes ulike partier i kirken, og enda færre som har kjennskap til hva de står for.

Innen neste valg bør derfor Kirkerådet ha som hjemmelekse å utforme en ordning der partiene kommer sammen, og i fellesskap blir enige om korte presentasjoner av sine programmer, som kan gjøres tilgjengelige i valglokalet. Presentasjonene må ikke inneholde utfall mot andre partier – f eks bør ikke Bønnelista kunne skrive om Åpen folkekirke at sistnevnte primært er interessert i konserter, og ikke i at folk skal komme til himmelen. Hvis partiene ikke kommer til enighet om enkeltformuleringer, må det ligge til kirkerådets administrasjon å fastlegge teksten.

2. Kirkemøtets sammensetning. Siden det er fire år til neste valg, har man også tid til å gjennomføre reformer angående Kirkemøtets sammensetning. Hva angår antallet representanter fra de ulike bispedømmene, kan rådene i Møre, Sør-Hålogaland og Nord-Hålogaland få som hjemmelekse allerede i løpet av 2020 å fremme argumenter for hvorfor velgere der skal ha dobbelt så stor innflytelse som velgere i Borg og Bjørgvin: De tre har under 200000 stemmeberettigede, mens Borg og Bjørgvin har ca 400000, likevel velges det like mange delegater. Det enkleste vil her være en ordning der man får ett mandat pr påbegynt 50000 stemmeberettigede – da ville de tre nevnte små bispedømmene få fire representanter hver, mens Borg ville få ni, og Bjørgvin åtte. Oslo ville også få åtte; Tunsberg ville beholde sju, de øvrige ville få seks. Kirkemøtet ville bli litt mindre, og billigere i drift.

Tilsvarende kan Presteforeningen og organisasjonene for andre tilsatte få i hjemmelekse, med samme tidsfrist, å fremme argumenter for at Kirkerådet fortsatt skal være en stenderforsamling, med særskilt representasjon for visse grupper, og ikke bli et parlament, bestående av valgte representanter. Kutter man to stender, sparer man atskillig, men det er mulig organisasjonene bør ha møte- og talerett i kirkemøtet.

På grunn av biskopens særlige funksjon i kirken, kan bispemøtet få en variant av denne hjemmeleksa, nemlig argumentere for at alle bispene skal møte i Kirkemøtet. Jeg ville tro at det ville være tilstrekkelig at f eks preses eller arbeidsutvalget møtte. Men alle biskopene bør ha møte- og talerett, for å sikre at mulige divergerende oppfatninger i bispekollegiet kan komme til uttrykk, ved direkte deltagelse i debatten, ikke bare i form av uttalelser.

3. Tiltak for å sikre mer enn en liste. Jeg har registrert at flere sentrale aktører nå tar til orde for partilister, og ikke lenger vil ha personlister i regi av det avtroppende bispedømmerådet, gjennom nominasjonskomiteer.

Spørsmålet om hva man gjør dersom det i et bispedømme bare fremkommer en enkelt liste, er i en slik situasjon mindre viktig enn det man lett legger til grunn: Dersom et parti ikke klarer å stille liste i et bispedømme, er det et uttrykk for partiets svake stilling i bispedømmet, og dermed nært beslektet med et valgresultat.

Hvis man likevel skulle mene at det er avgjørende viktig med mer enn en enkelt liste, foreligger det flere muligheter (som også er aktuelle dersom det ikke skulle bli fremmet noen liste) – dette blir en hjemmelekse for Kirkemøtet:

1) Mitt forslag har vært at bispedømmerådet da skulle drøfte situasjonen, og kunne bestemme å frembringe en alternativ liste. Mine motiver for denne ordningen var ikke å gjøre det vanskelig å få mer enn en liste, men dels forebygge at aktører ga blaffen, fordi bispedømmerådet likevel ville sikre liste, og dels unngå en situasjon der bispedømmerådsmedlemmene så på hverandre og sa: «Må vi dette – det har jo vært gjort flere forsøk, men ingen har lykkes.»

2) Det forslag som ble fremmet for Kirkemøtet, men som ikke fikk flertall, var at bispedømmerådet skulle ha plikt til å frembringe en alternativ liste.

Jeg har i etterhånd tenkt at mitt opprinnelige forslag kunne vært mer spiselig dersom det 3) forutsatte enstemmighet hvis rådet bestemte seg for, etter en drøfting, ikke å frembringe en alternativ liste. Dette kunne kombineres med 3b) en ordning der et evt mindretall som ønsket alternativ liste, fikk ansvaret for å frembringe den.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere