Situasjonen minner lite om et "hellig" land. Det meldes fra Jerusalem den 22. oktober at Netanyahu har gitt opp forsøket på å danne en koalisjonsregjering under hans ledelse. Presidenten har gitt oppdraget til opposisjonslederen Benny Gantz, som har sagt ja til å forsøke. Det åpner for nye scenarier.
Statsminister Benjamin Netanyahu fikk etter siste valg i oppdrag av president Rivlin som førstemann ut å forsøke å danne regjering som var bassert på den størrelse som hans blokk, bestående av en høyreving-gruppe og ultraortodokse partier, oppnådde i siste valg den 17. september. De forhandlet som en enhetlig gruppe med 55 medlemmer i Knesset (MK), av 120 mulige, som ble resultatet etter valget. (Likud: 32; Shas: 9; United Torah Judaism: 7 og Yamina: 7. Det er nødvendig å ha 61MK bak seg i Knesset for å danne regjering. Blokken manglet 6 plasser. Det har har i ettertid fått konsekvenser som ikke er særlig flatterende for det israelske demokrati.
Generalløytnant Benjamin Gantz leder en blokk på 54 MKs (Blue and White: 33; Labor-Gesher: 6; Democratic Camp 5; and 10 MK-er fra det Atrab Joint List). Partiene spenner fra senter-venstre- og venstrepartier til arabiske partier, og utgjør til sammen en representant mindre enn blokken til høyrepartiene som står bak Netanyahu.
De 10 arabiske MK i denne gruppen er tvilsomme partnere for begge de to store partiene, men kan kanskje «kjøpes» hvis en sjanse byr seg når hatet mot Netanyahu blir stort nok. Tre MK fra The joint list har lovet ikke å sluttet seg til noen av blokkene, men sier nå at det likevel kan bli aktuelt å gå sammen med Gantz.
Avigdor Libermans parti, Yisrael Beytenu, er tungen på vektskålen i denne politiske drakampen. Hans parti har 8 seter i Knesset, og har gått sterkt inn for en sekulær regjering bestående av Likud, Blue and White og hans eget parti - og ingen flere. Men statsminister Netanyahu har nektet å slå hånden av sine religiøse partnere, de ultra-ortodokse partier, Shas og United Torah Judaism. Gantz på sin side har hittil nektet å bli partner med Likud så lenge Netanyahu står overfor en mulig tiltale i tre alvorlige korrupsjonssaker.
President Rivlin har foreslått en «unity government» der makten deles likt mellom «de to store». Netanyahu og Gantz har fått tilbud om å lede regjeringen i to år av gangen. Uten å gå i detaljer la presidenten frem et forslag som innebar at Netanyahu innledningsvis kunne ta et uspesifisert langt «ferieopphold» hvis, og når, han blir anklaget i mer enn i ett av de foreliggende forholdene han har stått overfor.
I følge presidentens forslag ville Gantz som interim minister i et slikt scenarium utøve en statsministers autoritet. Men inntil i dag har de to kamphanene ikke greid å bli enige om hvem som skal være statsminister først. De hadde i tillegg noen mindre uenigheter som for oss utlendinger/ikke jøder er mindre betydningsfulle. Den politiske gevinst ved å vinne drakampen om førstemann ut, er det visst bare de som har skoene på som forstår betydningen av.
Statsadvokaten, anklagermakten, sa i forrige uke at han (de) håpet å bli viss på om han (de) skulle legge frem en endelig beslutning om anklage mot Netanyahu innen utgangen av året, kanskje allerede i november. Loven bestemmer at innen onsdag 23. oktober må Netanyahu og Gantz komme til enighet om en eller annen løsning som kan forhindre at det blir utløst et forslag om nyvalg i 2020, det tredje på under et år. Nå ser det ut til at president Rivlin har greid å levere stafettpinnen (regjeringsoppdraget) videre til Gantz allerede den 22. oktober. Gantz har tatt imot oppfordringen, som presidenten vil gi ham formell beskjed om sent onsdag kveld, 23. oktober Da har han 28 dager på seg til å danne en regjering.
Mye tyder likevel på på at det blir et tredje valg, for få tror tror han greier bedre enn Netanyahu å danne en regjering med minst 61 representanter bak seg. Bare hvis han tar inn i varmen ett av de tre arabiske partiene i «The united list», som har 3 av i alt i 10 plasser i Knessset, kan Gantz kanskje stable på benene en majoritet. Lederen for dette minipartiet har nå signalisert at han kan være villig til å gå inn i en slik koalisjonsregjering, for å bli kvitt Netanyahu. Det er eventuelt en dramatisk situasjon som aldri før har vært vært aktuell i israelsk 70-årige historie:
Israelere flest er oppgitt over sine ledere som ikke kan finne et kompromiss som alle, unntatt de arabiske lederne, kan leve med. Å ikke ha en sterk, samlende demokratisk regjering i en periode da Midtøsten når som helst kan komme til å stå i flammer, er en risikosport som Israel egentlig ikke har råd til. Uløste oppgaver på hjemmebane står i kø for en ny regjering å ta fatt på. De kan tidligst bli fokusert på før etter et eventuelt valg i 2020, samtidig med valgkampen i USA. Innen den tid har det rent så mye vann i havet at verden og Israel kanskje ikke er til å kjenne igjen.
Vil Gantz lykkes i å danne en regjering i løpet av en knapp måned? Det er spørsmålet.