Verdidebatt

Ingen av oss gjør nok i kampen mot ekstremisme

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Dette var Statsminister, Erna Solbergs, ord på nyhetene søndag 20.10.19. Som samfunns- og religionsviter med spisskompetanse i forebygging av radikalisering, kan jeg trygt stille meg bak disse ordene. Jeg er bekymret. Ikke like mye for hva «de andre» kan finne på, men for hvor passive mennesker er i forhold til egne holdninger, og den ukritiske viljen til å spre frykt, og rett og slett hat. Sosiale medier er blitt en arena for å tvinge fram oppfatninger som man faktisk ved første øyekast kan se ikke har vært vurdert nøye nok. Ytringsfriheten skal visstnok være fanen man gjømmer seg bak? Jeg forsøker meg på opprop av ytringsansvaret, men jeg får sjeldent noe svar. Hvor mye reflekteres det egentlig over konsekvensene det får å ytre så sterkt om noe(n) man ikke fullt ut kjenner?

I kampen mot ekstremisme er det ofte snakk om et felles samfunnsansvar. Ja, for all del; et felles samfunnsansvar må til, men problemet er at jeg ikke trenger å gå lenger enn til naboen for å møte på fundamentale brytninger og forskjeller i livsfilosofi. Spørsmålet er hvordan man definerer samfunnsansvar. Venter man på at noen skal få satt i gang tiltak man kanskje gidder å engasjere seg i? For faktisk dreier mye av dette seg om dét. Er du for eksempel en person som lar sinte fingre få hvile fra kommentarfeltene? Dét er også samfunnsansvar. Vi vet jo at å rope ut sin sak – og å angripe andres, er bensin på bålet i leirer man selv ikke vil være. Alle vil beskytte sitt, og slik har det jo faktisk vært i all tid. Dette påminner meg forresten om en dokumentarserie jeg så for et par uker siden. «Why we hate.» Den kan jeg forøvrig anbefale. Jeg klarer ikke å se de store forskjellene mellom sjimpanser og mennesker i kamp, og med hat i blikket. Det er virkelig avslørende, og nesten litt tragikomisk.

Spørsmålet jeg oftere stiller meg selv, er: Gir det noen positiv effekt at jeg skriver ut en konkret tordentale om hva andre mener og gjør? All erfaring sier nei. Det er alltid noen som vil være enige med meg, og det er selvsagt alltid noen som vil være uenige. Derfor er det ikke noe spesielt samlende å ytre seg så personlig. I så alvorlige temaer som ekstremisme, er selve cluet å jobbe nøytralt. Forebygging av ekstremisme er noe av det vanskeligste å lykkes innen, fordi det er umulig for mange å tvers igjennom respektere det som er annerledes. Ingen skiller seg spesielt fra hverandre her. De som jeg vet har tatt seg ut av ekstremistiske miljø, gjorde det ikke fordi de ble fortalt hvor sinnssykt det var det de holdt på med. Tvert imot handlet det om enkeltmøter med mennesker som respekterte at de gav seg hen til noe som var totalt fjernt fra deres eget tankesett. Først da skjedde det noe magisk. Først da dannet det seg et nytt bilde av dem de trodde var en fiende, og en naturlig konsekvens var at det ble vanskeligere å hate.

Vi må beherske å skille mellom hva som hører hjemme i et iskaldt rettsapparat, og hva som hører hjemme i våre egne stuer. Hvis vi forholder oss til det å skulle bidra som et samlet samfunn, er målet bestandig å kunne mestre at du vil ha totalt ulike oppfatninger enn han/hun/hen du plutselig skal samarbeide med. Hvordan skal vi integrere noen hvis vi selv ikke klarer å integrere oss i samfunnet vi er en del av? Jeg gidder ikke en gang å gå inn på politikken, som (langt på vei) fordeler goder og byrder i luksus-tematikken ... Flytte havna hit, eller dit? Bompenger?

8. mai 2019 – Norges frigjøringsdag, holdt jeg et foredrag hvor jeg konkret snakket om at media publiserte saker om at IS var bekjempet. Hvordan er dét mulig? Vi alle vet at en ideologi, hengivenhet, og overbevisning ikke er knyttet til landområder. Det sitter i hjertet og i hodet. Nå, fem måneder senere, får vi høre at mellom to og tre tusen jordanere har sluttet seg til IS. Dette er bare noe av det store bildet. Det er en enorm kraft i ideologier, søken etter makt, rettferdighet, og spenning. Sosiale medier er selvsagt også her som ild i tørt gress, og kanskje det viktigste virkemiddelet i kampen om å vinne hjerter.

Det er ingen hemmelighet at det er store splittelser her i verden, men i kjerna av de aller fleste mennesker deler vi noe; Elsk, sorg, sinne, glede, forelskelse, ensomhet, ønsker, og drømmer. Vi må stille oss selv noen spørsmål; Er vi villige til å se bak hverandres masker – før vi hamrer løs på tastaturet? Er vi villige til å skaffe oss den forkunnskapen som kreves før man leser Hege Storhaug, og ellers aviser som klistrer store overskrifter over innhold som åpenbart har tatt for mange snarveier før det traff papiret? Er vi villige til å dempe trangen til å framstå som sannhetsbærende, og heller fordype oss i mennesker og kulturer man sprer rykter om? Hvordan kan man inspirere mennesket til å la være å leite etter svake saker for å underbygge sitt vaklende ståsted? Er vi villige til å gjøre en innsats i å besvare disse spørsmålene, er vi på vei mot styrkende metoder i det vi vipper inn i 2020, og det er i hvert fall ikke for tidlig! For nå må vi (inn)se at samfunnsansvar hviler på enkeltmenneskers skuldre, selve brikkene i det store puslespillet samfunnet utgjør.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt