Roald Øye

Pensjonist
285

Hvem kommer ikke inn i himmelriket?

Den amerikanske teologen Robert Smith, en av lederne i Kirkenes Verdensråds «Palestine Israel Ecumenical Forum» (PIEF) deltok for fire år siden på et seminar der temaet var «Boikott av Israel». Han hevdet: «Kristen teologi som støtter sionisme, er vranglære og må bli konfrontert».

Publisert: 21. okt 2019

Denne forståelsen av Guds ord var rådende i Kirkenes Verdensråd (KV) lenge før den norske teologen Olav Fykse Tveit overtok ledelsen i rådet for ca. 10 år siden. Antisionismen har sitt opphav i oldtiden da keiser Hadrian forsøkte å tilintetgjøre et hvert spor etter den jødiske stat i det 2. århundre e.kr. Kirken har dessverre tatt parti med keiser Hadrians etterkommere, for KV er den kristne kirkes øverste organ, og som leder for den har Olav Fykse Tveits uttalelser når det gjelder den israelk-palestinske konflikten for mange troende vært like smertefull som under tidligere ledere. Han følger opp en tusen år gammel praksis.

«Palestinisme» og sionisme er uforenlige ideologier og kan ikke eksistere ved siden av hverandre i Midtøsten. Siden 1800-tallet har de to ismene vært oppskrift på katastrofre. Sionismen har som mål å opprette en jødisk stat, og palestinismen har som mål å utslette en slik stat. Araberne har ofte kalt den jødiske stat en kreftbyll i deres midte, som vil utløse stadig sterkere sammenstøt mellom palestinerne og Israel. Kirken har valg side i konflikten som kan få dramatiske følger.

Nå er den norske teologen på vei hjem til Norge der han av et samlet bispekollegium har blitt nominert til preses. Hvis han får flertall på Kirkemøtet i 2020, blir han den norske kirkes øverste leder. Biskopene nominerte bare en kandidat fordi ingen i kollegiet følte seg mer kompetent til stillingen enn ham. Det sier noe om bisperådets sammensetning. 

Utenfra betraktet, fra et annet teologisk ståsted, fortoner Olav Fykse Tveit seg, p.g.a. sin negative holdning til staten Israel, som lite egnet til denne lederstillingen. Bibelen har løfter om velsignelse over dem som taler vel om Israel, og det motsatte over andre, avhengig av hvordan de stiller seg til Guds utvalgte folk, jødene. Olav Fykse Tveits uttalelser om Israel er  lite tillitsvekkende.

Etter nomineringen av Olav Fykse Tveit til preses i Den norske kirke er det mange troende her i landet,  innenfor og utenfor denne kirken, som har hatt det vondt. Det utrolige, og det mest tragiske, er at ingen i bispekollegiet dissenterte da de nominerte Olav Fykse Tveit. Israel har i forkant tilsynelatende blitt «kastet til hundene» av et samlet bispekollegium. Derfor var det ingen dissens.

Men hvem er vel jeg som våger å tale biskopene og de skriftlærde midt imot, uten teologisk utdannelse, bare med en gammel familiebibel som alibi? Den står i bokhylla, trykt i Kristiania i 1879 med gotisk skrift, arvet etter en farfar som lærte sin sønn, og han sine barn og barnebarn, at hele Bibelen er til å stole på: Blant annet at det som skjedde i 1948 var oppfyllelsen av et løfte som ikke bare jøder ventet på med lengsel, men også enkle mennesker med en enfoldig tro på Bibelens løfter. De leser jevnlig i denne boka. I dag får disse enfoldige troende riktignok god støtte av teologiske tungvektere i flere kristne organisasjoner, ikke minst i Den kristne ambassade i Jerusalem.

Et bilde på dagens fortvilte situasjonen sitter på min netthinne: Jeg ser for meg, som i en drøm, et stort cruiseskip med fullt av folk ombord som seiler for full fart inn i et urent farvann, som jeg kjenner godt fordi det har vært familiens operasjonsområde i flere generasjoner. Jeg kommer cruiseskipet i møte i en spinkel, liten robåt sammen med noen trosbrødre. Vi ror skipet i møte for harde livet for å få det til å skifte kurs, og vifter med alt vi har for å tiltrekke oss oppmerksomhet på brua der skipsoffiserene står. Selv om de styrer etter godkjente draft, ser det ut til at de ikke er klar over det farlige farvannet de snart befinner seg i. Et undervannsskjær ligger forut, og mot det stevner skipet for full maskin og med en intetanende styrmann ved roret.

Mannskapet enser oss ikke. Cruisekipet fosser forbi oss, og livet om bord fortsetter, akkurat som det gjorde på Titanic for over 100 år siden med de katastrofale følger det fikk. Mannskapet lyttet ikke til advarslene det fikk fra mange, troverdig hold. Så langt har heller ikke mannskapet på dette cruiseskipet, Den norske kirke og Kirkenes Verdensråd, lyttet til advarsler. Jeg sier til meg selv som Arnulf Øverland sa for noen år siden i en farlig situasjon: «Du må ikke tro at du bare har drømt». Det er dødsens alvor! 

 Dagens bibelord, 21. oktober 2019, fra Bibelselskapet: Matt 5,20: «Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket». Det er strenge ord av Jesus.


5 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere