Roar Mikalsen

3

KRF, Ruspolitikk, og Nestekjærlighet

Politikerne ser helst forbudet som solidaritet i praksis. AROD – Alliansen for en Rettighetsorientert Ruspolitikk – tar et oppgjør med denne ideen og sier noe om hva det innebærer å sette menneskerettighetene først.

Publisert: 21. okt 2019

I forbindelse med rusreformen gikk KrFU’s Martine Tønnessen nylig ut og forsvarte forbudslinjen. Hun tok avstand fra brukerorganisasjonen Normal sin påstand om at forbudslinjen gjør vondt verre for brukerne og fremstilte heller ruspolitikken som solidaritet i praksis. Som hun sa:

«Ved å hevde at cannabis- og narkotikabruk ikke egentlig er skadelig, håner legaliseringsrøstene dem som lever med et rusproblem eller avhengighet. Normal Norge setter de suksessfulle, de som kan røyke cannabis og bruke narkotika uten at det får store konsekvenser, foran dem som ikke er det. Primærfokuset er individets frihet til å velge selv, ikke hva det vil ha å si for barna, familien eller samfunnet som helhet.»

Som vi ser: forbudstilhengerne liker å fremstille motstanderne som selvopptatte hedonister. Allikevel, Normals leder André Nilsen påsto aldri «at narkotikabruk ikke er skadelig». Som vanlig gjør forbudstilhengerne sitt for å misforstå denne biten, for Normal har aldri ment at cannabis bruk er uproblematisk: Det vil alltid være et visst problembilde forbundet med det meste (det er prisen for å leve) og lederen påpekte i stedet at vi har med et kunstig oppblåst fiendebilde å gjøre. Som han sa: «De færreste får problemer med cannabis. Men alle som bruker cannabis, møter konsekvensene av forbudet som gir økt fare for juridiske, psykiske, sosiale, psykososiale og økonomiske utfordringer. Det gir merbelastning for både individ og samfunn.»

Det er dette som er utgangspunktet for kritikken mot forbudet. Folk vil nemlig ikke legalisere narkotika fordi det er så fantastisk flott å ruse seg, men fordi ruspolitikken er et historisk uttrykk for syndebukkmekanismen – vår tilbøyelighet til å gi enkeltgrupperinger skylda for problemer som vi har et kollektivt ansvar for å løse.

Takket være dette psykologiske fenomenet har narkotikaloven overlevd frem til i dag og vi befinner oss sånn sett – om vi legger menneskerettsanalyser til grunn – i samme situasjon som USA under raselovene og Sør-Afrika under Apartheid regimet.

Det er nok derfor Normal slår et slag for diskrimineringsvern og snakker om menneskerettigheter – akkurat som det er derfor Tønnessen og andre forbudsentusiaster, gang på gang, gjør sitt ytterste for å misforstå hva reformtilhengerne sier. I tider som dette, hvor staten har forpliktet seg til et null-toleranse-prosjekt med meget ødeleggende konsekvenser, er det viktig for førstnevnte at de forfulgte grupperingene får avklart sitt rettighetsbilde, mens det for sistnevnte vil være psykologisk utfordrende å se forbi de premisser som ideologien bygger på.

I den grad man identifiserer seg med det bestående vil jo kognitiv dissonans oppstå. Ingen liker å innrømme at man har tatt feil – i alle fall ikke i et så viktig spørsmål – og fordi vi snakker om en ideologi som stadig flere betegner som en forbrytelse mot menneskeheten, kvier mange seg for å gå problemstillingen nærmere etter.

Allikevel, om vi ser nærmere på våre folkerettslige forpliktelser, finner vi at forfulgte grupperinger har et rettighetsbilde og at staten må vise til gode grunner for politikken. Videre, når det kommer til cannabis, har en håndfull grunnlovsdomstoler allerede konkludert med at kuren (narkotikaloven) er verre enn sykdommen (narkotikabruken) og at gode grunner for å kriminalisere denne brukergrupperingen uteblir. Når da også FN og Pompidou Gruppen påpeker at vi har med et rettighetsbilde å gjøre som er høyst uavklart—og ber staten foreta grundige menneskerettslige analyser—er det på høy tid at politikerne utvider sin horisont.  

«Å frykte konsekvensene», er nemlig ikke, som Tønnessen skriver, «en god grunn til å si nei til legalisering.» Tvert om: historisk sett har frykten til forbudstilhengerne vært drevet frem av uvitenhet og denne uvitenheten har med tiden fått et systematisk preg. Dette har gjort det tabubelagt å diskutere forutsetningene for ruspolitikken, hvilket igjen har muliggjort en videreføring av moralsk panikk og reversering av grunnlovens sentrale bestemmelser.

Bedre derfor å begynne med vår grunnlovsarv og sørge for at det ruspolitiske rammeverket er utformet i tråd med prinsipper som likhet, forholdsmessighet, selvbestemmelse, og frihetspresumpsjon. Det var denne arven – som også er essensen menneskerettighetene – politikerne så bort fra for over 50 år siden, da forbudslinjen ble etablert. Og ved å legge lista her vil vi enkelt nok gjennomskue politikere som argumenterer fra totalitære premisser, samt sørge for en rusreform som virkelig monner.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere