Verdidebatt

Om DISCO – en kommentar til kulturredaktør Borge

Filmen DISCO har fått mye medieoppmerksomhet i det siste, og 19. oktober hadde Vårt Lands kulturredaktør Arne Borge en kronikk på trykk med tittelen «Guds øyne er ikke problemet».

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg har lest denne kronikken med interesse, men den har definitivt sine problematiske sider. Borge er for så vidt inne på noe av dette selv når han skriver følgende:

«Kanskje er jeg også preget av egen oppvekst, i en bløt, vennlig vaffelkristendom, hvor Ten Sing-øvelsene på onsdager og sommerleirene i regi av KFUM var et sted hvor outsiderne i skolegården fikk lov til å blomstre, i utkanten av de brutale kravene fra (...) omverdenen (…). Vi snakket ikke om fortapelse, men om oppbyggelse. Med hånda på hjertet kan jeg si at jeg aldri har fryktet fortapelsen, verken for meg selv eller for mine gudløse venner eller barn.»

Han viser i det siterte at hans egen, subjektive kristen-erfaring er himmelvidt annerledes enn Mirjams i filmen - og det er jo et ærlig utgangspunkt. Det problematiske oppstår når han andre steder i kronikken langt på vei allmenngjør sin egen erfaring og rubriserer "Mirjamene" som en slags "nord-koreanere".

Disco er selvsagt også preget av et subjektivt blikk. Det er jo en spillefilm, der perspektiv og synsvinkel ligger hos hovedpersonen Mirjam - og hun får ikke tak på den nåden Borge etterlyser. Hun prøver i stedet så godt hun kan å "fylle seg med Jesus", slik hun blir bedt om. Filmen pretenderer dermed ikke å skulle presentere det typiske ved pentekostale menigheter eller kristne ungdomsmiljøer (eller kristendommen som sådan). Den er likevel informant-basert, og det er nok atskillig flere "Mirjamer" rundt omkring enn det Borges kronikk gir inntrykk av.

Han påpeker at "Disco er en viktig film, og kritikken den kommer med bør tas på alvor" - men sier samtidig at den ikke treffer hans hverdag, der utfordringene er helt annerledes og knyttet til mer sekulære forhold og bekymringer. Da er han tilbake til sitt subjektive utgangspunkt, og det er selvsagt helt legitimt - men det at filmen ikke treffer hans hverdag, sier oss vel ikke særlig mer enn akkurat det?

Det perspektivet som mangler fullstendig i Borges kronikk, er at det for mange (kanskje de fleste) vil være enda verre når Gud - og risikoen for å havne i et evig helvete - er involvert, enn tilfellet er i sekulære sammenhenger.  Kanskje er det hans egen miljøbakgrunn som spiller inn også her?  Fortapelsesangst synes jo ikke å være noe han har vært plaget med.  At det i en del karismatiske miljøer også finnes at stort potensiale for makt-ubalanse, fordi lederne gjerne blir oppfattet som spesielt «salvede» Herrens tjenere, kommer han heller ikke inn på – selv om dette er et sentralt element i Disco. Hva kan en usikker ungdom stille opp mot «kunnskapsord» direkte fra selveste Gud?

Borge trekker ellers inn antakelser om andres erfaringer i sitt forsøk på å vise hvor marginal problematikken i Disco er: «Det kunne vært spennende å spørre Snapchat-helsesøsteren Helsesista om hvor mange som kontaktet henne med bekymringer om ikke å strekke til i menigheten. Antakelig få eller ingen.» Kanskje har han rett i at «Helsesista» ikke har fått mange slike henvendelser, men det forteller oss ikke nødvendigvis noe annet enn at for ungdommer i de aktuelle kristne miljøene vil det være uaktuelt å oppsøke «sekulær» hjelp.  Mirjams løsning, innenfor det universet hun kjenner, blir jo «mer Gud».

«er det én ting jeg ikke bruker bekymringskvoten min på, så er det karismatisk kristendom», skriver Borge. Vel, det er på mange måter et høyst forståelig synspunkt – men kanskje burde han i rollen som kulturredaktør i en kristen avis ikke være så laidback her, og nærmest avfeie karismatisk kristendom med et gjesp.  I hvert fall ikke dersom han vil forstå en film som Disco.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt