Svein Rognaldsen

Pensjonist
7

Demokratiet og klimasaken

Er demokratiet robust nok til å møte de utfordringene klima- og miljøsaken representerer?

Publisert: 18. okt 2019

Via stemmeseddelen har velgerne enda en gang kunnet si sin mening om den politikken som føres. Sammen med den forholdsvis høye valgdeltakelsen, tyder dette på at demokratiet fungerer. Samtidig er det grunn til bekymring for demokratiets framtid når befolkningen er så splittet og polarisert som valgresultatet viser. Dette kommer spesielt tydelig fram når det gjelder de utfordringene klima- og miljøsaken representerer.

Det såkalte bompengeopprøret forteller noe om hva dette handler om: Mens flere av Arbeiderpartiets tidligere velgere stemte Bompengepartiet for å vise sin misnøye med en klima- og avgiftspolitikk som rammer dem som har minst fra før, vendte store deler av Fremskrittspartiets sympatisører partiet ryggen fordi ledelsen brøt løftet om å fjerne bompengene. Bompengeopprøret kan også tolkes som et uttrykk for en økende motstand mot tiltak som kan bidra til et bedre klima.

Forhandlingene om posisjoner og innflytelse etter valget og utkastet til nytt statsbudsjett, tyder på at bompengeopprøret neppe får særlig betydning for hvor mye bilistene må betale i avgifter i året som kommer. Dessuten er avstanden mellom fløyene i Bompengepartiet så stort at ledelsen vil få mer og nok å gjøre med å håndtere interne stridigheter. Det er bl.a. en avgrunn mellom de jeg-orienterte liberalistene fra den politiske høyresiden som ønsker om å kjøre så mye bil og så fort de vil uten at myndighetene skal legge seg opp i det, og de mer felleskapsorienterte velgerne fra venstresiden om er rasende fordi politikere enda gang velter byrdene over på dem.

Kommentarene i forkant og etterkant av valget, forteller ellers at mange er misfornøyd både med politikerne og det politiske systemet. Politikerne kritiseres for at de ikke lytter til befolkningen. Dette gjelder bl.a. de av Arbeiderpartiets og Høyres tidligere velgere som ønsker en mer offensiv klima- og miljøpolitikk. 

Politikerne kritiseres også for at de ikke respekterer det liberale demokratiets spilleregler om anstendighet, ærlighet og åpenhet. Uansett spørsmål, lirer de av seg det rådgiverne forteller at de bør svare. I stedet for å bidra til den opplyste samtale, forsøker politikerne å skjule interne uenigheter og uklarheter ved egen politikk via en flom av uforståelige formuleringer. Flere politikere kritiseres for at de uten blygsel bryter løfter dersom dette tjener deres egen karriere. Mange unge streiker og demonstrerer for en mer offensiv klimapolitikk. Dette tyder på at demokratiet er under press.

Skal demokratiet overleve, må befolkningen og politikerne være rimelig enige om hvilke oppgaver som skal løses og hvordan dette skal gjøres. Demokratiet må også forholde seg til idealet om at vedtak som fattes skal ta hensyn både til individets ønsker og behov og til felleskapet. Klimasaken viser hvor krevende dette er. Både i vårt land og i andre land som har demokratiet som ideal, er befolkningen og politikerne uenige om hvorvidt det som skjer med klimaet er et problem, om årsaker til problemet og ikke minst om hvordan dette kan løses. Dette fører igjen til at politikerne ofte nøyer seg med kortsiktige kompromisser framfor tiltak som virkelig monner.

Det er nå over 30 år siden FN's kommisjon for miljø og utvikling for alvor satte klima- og miljøutfordringene på den globale dagsorden. På tross av alle rapportene, møtene og vedtakene om tiltak både nasjonalt og internasjonalt, har utviklingen stort sett gått i feil retning. Sagt på en annen måten: Det mangler ikke på kunnskap om hva som er i ferd med skje, men de kraftfulle tiltakene mangler. For tilhengerne av demokratiet må det også være et tankekors at de ca. 20 nasjonene som fremdeles fullt ut oppfyller de kriteriene forskerne bruker når de vurderer hvordan det står til med demokratiet, er blant de nasjonene som har det høyeste forbruket og de største utslippene pr. innbygger. Dette gjør mange unge mennesker er usikre på om demokratiet er i stand til å løse klimautfordringene: Er prinsippet om individets frihet forenelig med målsettingen om å ta vare på klimaet? Er satsingen på økonomisk vekst forenelig med ønsket om å bevare miljøet? Er det realistisk å forvente at flertallet av befolkningen i de demokratiske landene vil goda de store endringene som kreves for å nå klimamålene?

Det som er sikkert, er at demokratiet slik vi kjenner det fra vårt land og andre land som har demokratiet som ideal, ikke har lykkes spesielt godt i møtet med klimautfordringene. I tillegg er demokratiet på tilbakegang i land som Brasil, Tyrkia, Polen og Ungarn. Dette skyldes bl.a. økende sosiale forskjeller, religiøse konflikter, korrupsjon og nasjonalisme. For å få bukt med dette, ønsker befolkningen i disse landene et mer effektivt og handlingskraftig lederskap. Kan dette også  skje hos oss dersom/når klimakrisen for alvor begynner å true folks liv og helse? Er en eller annen form for opplyst enevelde et alternativ?

Da FN ble opprettet, hadde mange forventninger om at FN skulle fungere som et globalt demokrati. Slik gikk det ikke. I møtet med de store regionale og globale utfordringene har FN stort sett kommet til kort. Klimasaken er et eksempel på det dette handler om. Land med autoritære styresett som Russland og Kina deler ikke uten videre klima- og miljøforkjempernes analyser og forslag til tiltak. De er heller ikke villige til å bøye seg for det FN måtte foreslå. Utviklingen i USA, et land som tradisjonelt har blitt oppfattet som demokratiets viktigste og mektigste fanebærer, gjør ikke situasjonen enklere hverken for FN eller de nasjonene som har demokratiet som ideal.

Er så alt håp ute? Det voksende opprøret til støtte for klimaet blant ungdommen gir grunn til optimisme. De har forstått at vi ikke kan løse de problemene som klimasaken representerer  ved å tenke og handle på samme måte som da vi skapte dem. Mens vi venter på de effektive tiltakene, får vi gjøre så godt vi kan både hver for oss og som nasjon. Så får vi se hvordan det går….

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
3 dager siden / 3037 visninger
KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
21 dager siden / 1549 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
23 dager siden / 1419 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
2 dager siden / 954 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
23 dager siden / 857 visninger
Debatten om kvinners prestetjeneste er over
av
Bård Mæland
rundt 1 måned siden / 764 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere